Herold

Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig

Kilde: ABC Nyheter Author: Andreas Nydal Published: 2026-01-15 08:26:56
Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig

Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.

Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen. Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere. Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis. Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress. På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag? Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen. Les også: – Det er på en måte ikke et verdig liv. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe. Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.

Read Original Article ← Back to Articles

🏷️ Extracted Entities (16)

ADHD (entity) stemmer 📁 (category) ADHD 🏷️ (keyword) Forskning 🏷️ (keyword) Kronikk 🏷️ (keyword) Startsiden 🏷️ (keyword) Stemmer 🏷️ (keyword) instant 🏷️ (keyword) ABC Nyheters (organization) ADHD-Norge (entity) Allen Frances (person) Flere (entity) Forskning.no (entity) Keith Conners (person) Stavangerskolen (entity) UngData-undersøkelse (entity)

📊 Metadata

Category: stemmer
Keywords: adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk

Article Version History (2 versions)

This article has been updated since it was first fetched. Below are all versions:

Version 2 Current 2026-01-15 11:26:09
Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig
UPDATE
Author: Andreas Nydal Published: 2026-01-15 08:26:56 Category: stemmer
📝 Summary

Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.

📄 Full Content (6673 chars)

Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen. Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere. Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis. Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress. På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag? Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen. Les også: – Det er på en måte ikke et verdig liv. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe. Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.

🖼️ Image
Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig
URL: https://image.abcnyheter.no/1377722.webp?imageId=1377722&width=800&height=600&format=webp
🏷️ Tags & Keywords
Keywords: adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk
🔍 All Metadata (JSON) 
{
   "keywords" : [
      "adhd",
      "forskning",
      "stemmer",
      "startsiden",
      "instant",
      "kronikk"
   ],
   "labrador_id" : "",
   "image_caption" : "Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.",
   "site_id" : "2",
   "raw_json_item" : "{\"allowRichTextTeasers\":\"1\",\"articleNotes\":\"TORSDAG - stemmer - TEASERE:\\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\\nUttrykk for et rop om hjelp\\nMinner om «det er du som er problemet»\\nAngret bittert i etterkant\\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\\n\",\"articleShortTitle\":\"«Minner om 'det er du som er problemet'»\",\"bodytext\":\"Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen. Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere. Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis. Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress. På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag?  Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen. Les også: – Det er på en måte ikke et verdig liv. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe. Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.\",\"byline_ids\":[1377499],\"byline_names\":\"Andreas Nydal\",\"contentMarketingPublisher\":\"\",\"created\":\"2026-01-15T08:28:05+01:00\",\"created_by\":\"Lund-olsen, Elias\",\"created_by_name\":\"Lund-olsen, Elias\",\"crop\":{\"height\":{\"croph\":\"100\",\"cropw\":\"41.43\",\"metadata_key\":\"fch\",\"x\":\"58.57\",\"y\":\"0\"},\"pano\":{\"croph\":\"71.27\",\"cropw\":\"100\",\"metadata_key\":\"fcp\",\"x\":\"0\",\"y\":\"28.73\"}},\"frontCropUrl\":\"?imageId=1377722&panoy=28.73&panow=100&panoh=71.27&panox=0&heighty=0&heightx=58.57&heightw=41.43&heighth=100\",\"full_bylines\":[{\"description\":\"Konstituert overlege i psykiatri og forfatter\",\"description2\":\"\",\"email\":\"\",\"firstname\":\"Andreas\",\"id\":1377499,\"imageUrl\":\"\\/?imageId=1377498\",\"lastname\":\"Nydal\",\"public_email\":\"\",\"public_phone\":\"\",\"public_url\":\"\",\"slug\":\"\"}],\"hasNotes\":\"TORSDAG - stemmer - TEASERE:\\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\\nUttrykk for et rop om hjelp\\nMinner om «det er du som er problemet»\\nAngret bittert i etterkant\\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\\n\",\"has_published\":\"53 62 50\",\"hidefromapp\":\"\",\"id\":\"1377486\",\"image\":\"1377722\",\"imageCaption\":\"Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.\",\"image_count\":4,\"isContentMarketing\":\"\",\"isSpesial\":\"\",\"is_publishedhidden\":\"0\",\"kicker\":\"KRONIKK\",\"kicker_style_json\":\"{\\\"fontface\\\":\\\"NotoSans\\\",\\\"text_color\\\":null,\\\"font_weight\\\":null,\\\"text_size\\\":null}\",\"lab_approved\":\"1\",\"lab_approved_json\":\"{\\\"user\\\":{\\\"id\\\":53,\\\"name\\\":\\\"Elias Lund-olsen\\\"},\\\"date\\\":{\\\"timestamp\\\":1768462490}}\",\"lab_canonical\":\"https:\\/\\/www.forskersonen.no\\/adhd-kronikk-meninger\\/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig\\/2599009\",\"lab_sentToDistribution\":\"1\",\"lab_sentToDistribution_json\":\"{\\\"user\\\":{\\\"id\\\":53,\\\"name\\\":\\\"Elias Lund-olsen\\\"},\\\"date\\\":{\\\"timestamp\\\":1768462490}}\",\"lab_site_id\":\"2\",\"last_published_by\":[[53,1768462579,\"H\"],[62,1768465616,\"A\"],[62,1768467162,\"A\"],[62,1768468069,\"A\"],[62,1768468112,\"A\"],[62,1768468128,\"A\"],[53,1768470039,\"A\"],[50,1768472662,\"A\"]],\"lock\":\"\",\"lockSessionId\":\"5a07e206-489d-496a-9c42-55cf5ffdec70\",\"mainterm\":{},\"modified\":\"1768472662\",\"noneditorial\":\"\",\"page_template_alias\":\"default\",\"published\":\"2026-01-15T09:26:56+01:00\",\"published_url\":\"\\/stemmer\\/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig\\/1377486\",\"published_urls_json\":\"[null]\",\"publishhidden\":\"0\",\"readTime\":\"4\",\"requiressubscription\":\"\",\"section_tag\":\"stemmer\",\"seodescription\":\"\",\"seotitle\":\"\",\"showcomments\":\"1\",\"showonfp\":\"1\",\"siteDomain\":\"https:\\/\\/www.abcnyheter.no\",\"site_id\":\"2\",\"stats_char_count\":\"7260\",\"stats_lix\":\"50\",\"stats_read_time\":\"4minutes\",\"stats_word_count\":\"1088\",\"status\":\"P\",\"subtitle\":\"Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.\",\"subtitle_style_json\":\"{\\\"fontface\\\":\\\"NotoSans\\\",\\\"text_size\\\":null}\",\"summary_short_bodytext\":\"\",\"summary_short_title\":\"\",\"tags\":\"adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk\",\"teaserSubtitle\":\"\",\"teaserTitle\":\"«Minner om 'det er du som er problemet'»\",\"term\":{},\"title\":\"Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig\",\"title_style_json\":\"{\\\"font_weight\\\":null,\\\"italic\\\":null,\\\"text_size\\\":null}\",\"type\":\"article\",\"uploaded_images_json\":\"[{\\\"imageId\\\":1377498,\\\"timestamp\\\":1768462271},{\\\"imageId\\\":1377503,\\\"timestamp\\\":1768462328},{\\\"imageId\\\":1377505,\\\"timestamp\\\":1768462358},{\\\"imageId\\\":1377722,\\\"timestamp\\\":1768468058},{\\\"imageId\\\":1377731,\\\"timestamp\\\":1768468083}]\",\"used_image_ids_json\":\"[1029294,1377498,1377503,1377505,1377722,1377731,1373204]\",\"viewports_json\":\"{\\\"desktop\\\":{\\\"fields\\\":{\\\"kicker_style_json\\\":{\\\"text_color\\\":null,\\\"font_weight\\\":null,\\\"text_size\\\":14},\\\"title_style_json\\\":{\\\"font_weight\\\":\\\"font-weight-bold\\\",\\\"italic\\\":\\\"italic\\\",\\\"text_size\\\":70},\\\"subtitle_style_json\\\":{\\\"text_size\\\":24}}},\\\"mobile\\\":{\\\"fields\\\":{\\\"kicker_style_json\\\":{\\\"text_size\\\":14},\\\"title_style_json\\\":{\\\"text_size\\\":28}}}}\",\"visibility_status\":\"P\"}"
}
Original API Response Item (JSON) 
{
   "published_urls_json" : "[null]",
   "siteDomain" : "https://www.abcnyheter.no",
   "status" : "P",
   "mainterm" : {},
   "section_tag" : "stemmer",
   "lab_canonical" : "https://www.forskersonen.no/adhd-kronikk-meninger/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig/2599009",
   "summary_short_title" : "",
   "viewports_json" : "{\"desktop\":{\"fields\":{\"kicker_style_json\":{\"text_color\":null,\"font_weight\":null,\"text_size\":14},\"title_style_json\":{\"font_weight\":\"font-weight-bold\",\"italic\":\"italic\",\"text_size\":70},\"subtitle_style_json\":{\"text_size\":24}}},\"mobile\":{\"fields\":{\"kicker_style_json\":{\"text_size\":14},\"title_style_json\":{\"text_size\":28}}}}",
   "id" : "1377486",
   "lab_sentToDistribution" : "1",
   "hidefromapp" : "",
   "tags" : "adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk",
   "full_bylines" : [
      {
         "lastname" : "Nydal",
         "slug" : "",
         "email" : "",
         "id" : 1377499,
         "imageUrl" : "/?imageId=1377498",
         "description2" : "",
         "public_url" : "",
         "description" : "Konstituert overlege i psykiatri og forfatter",
         "firstname" : "Andreas",
         "public_email" : "",
         "public_phone" : ""
      }
   ],
   "allowRichTextTeasers" : "1",
   "created_by_name" : "Lund-olsen, Elias",
   "title" : "Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig",
   "contentMarketingPublisher" : "",
   "crop" : {
      "pano" : {
         "cropw" : "100",
         "y" : "28.73",
         "x" : "0",
         "croph" : "71.27",
         "metadata_key" : "fcp"
      },
      "height" : {
         "y" : "0",
         "cropw" : "41.43",
         "x" : "58.57",
         "croph" : "100",
         "metadata_key" : "fch"
      }
   },
   "articleShortTitle" : "«Minner om 'det er du som er problemet'»",
   "hasNotes" : "TORSDAG - stemmer - TEASERE:\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\nUttrykk for et rop om hjelp\nMinner om «det er du som er problemet»\nAngret bittert i etterkant\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\n",
   "teaserSubtitle" : "",
   "modified" : "1768472662",
   "summary_short_bodytext" : "",
   "lock" : "",
   "teaserTitle" : "«Minner om 'det er du som er problemet'»",
   "lab_approved" : "1",
   "stats_word_count" : "1088",
   "image" : "1377722",
   "noneditorial" : "",
   "articleNotes" : "TORSDAG - stemmer - TEASERE:\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\nUttrykk for et rop om hjelp\nMinner om «det er du som er problemet»\nAngret bittert i etterkant\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\n",
   "readTime" : "4",
   "term" : {},
   "site_id" : "2",
   "lab_site_id" : "2",
   "type" : "article",
   "created" : "2026-01-15T08:28:05+01:00",
   "showonfp" : "1",
   "showcomments" : "1",
   "byline_names" : "Andreas Nydal",
   "frontCropUrl" : "?imageId=1377722&panoy=28.73&panow=100&panoh=71.27&panox=0&heighty=0&heightx=58.57&heightw=41.43&heighth=100",
   "kicker" : "KRONIKK",
   "seodescription" : "",
   "publishhidden" : "0",
   "used_image_ids_json" : "[1029294,1377498,1377503,1377505,1377722,1377731,1373204]",
   "uploaded_images_json" : "[{\"imageId\":1377498,\"timestamp\":1768462271},{\"imageId\":1377503,\"timestamp\":1768462328},{\"imageId\":1377505,\"timestamp\":1768462358},{\"imageId\":1377722,\"timestamp\":1768468058},{\"imageId\":1377731,\"timestamp\":1768468083}]",
   "stats_lix" : "50",
   "subtitle" : "Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.",
   "published" : "2026-01-15T09:26:56+01:00",
   "last_published_by" : [
      [
         53,
         1768462579,
         "H"
      ],
      [
         62,
         1768465616,
         "A"
      ],
      [
         62,
         1768467162,
         "A"
      ],
      [
         62,
         1768468069,
         "A"
      ],
      [
         62,
         1768468112,
         "A"
      ],
      [
         62,
         1768468128,
         "A"
      ],
      [
         53,
         1768470039,
         "A"
      ],
      [
         50,
         1768472662,
         "A"
      ]
   ],
   "page_template_alias" : "default",
   "is_publishedhidden" : "0",
   "imageCaption" : "Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.",
   "stats_char_count" : "7260",
   "lab_sentToDistribution_json" : "{\"user\":{\"id\":53,\"name\":\"Elias Lund-olsen\"},\"date\":{\"timestamp\":1768462490}}",
   "isSpesial" : "",
   "subtitle_style_json" : "{\"fontface\":\"NotoSans\",\"text_size\":null}",
   "isContentMarketing" : "",
   "title_style_json" : "{\"font_weight\":null,\"italic\":null,\"text_size\":null}",
   "requiressubscription" : "",
   "lab_approved_json" : "{\"user\":{\"id\":53,\"name\":\"Elias Lund-olsen\"},\"date\":{\"timestamp\":1768462490}}",
   "published_url" : "/stemmer/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig/1377486",
   "image_count" : 4,
   "created_by" : "Lund-olsen, Elias",
   "kicker_style_json" : "{\"fontface\":\"NotoSans\",\"text_color\":null,\"font_weight\":null,\"text_size\":null}",
   "visibility_status" : "P",
   "stats_read_time" : "4minutes",
   "byline_ids" : [
      1377499
   ],
   "bodytext" : "Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen. Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere. Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis. Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress. På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag?  Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen. Les også: – Det er på en måte ikke et verdig liv. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe. Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.",
   "seotitle" : "",
   "has_published" : "53 62 50",
   "lockSessionId" : "5a07e206-489d-496a-9c42-55cf5ffdec70"
}
🗄️ Database Row (All Fields) 
{
   "article_id" : 92427,
   "author" : "Andreas Nydal",
   "category" : "stemmer",
   "change_type" : "update",
   "content" : "Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen. Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere. Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis. Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress. På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag?  Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen. Les også: – Det er på en måte ikke et verdig liv. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe. Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.",
   "created_at" : "2026-01-15 11:26:09",
   "id" : 122647,
   "image_local_path" : "/downloads/92427_e3b82930235389ac3a46819cd0e77c43.webp",
   "image_ratio" : null,
   "image_url" : "https://image.abcnyheter.no/1377722.webp?imageId=1377722&width=800&height=600&format=webp",
   "image_url_normalized" : "https://image.abcnyheter.no/1377722.webp?imageId=1377722&width=800&height=600&format=webp",
   "is_paywalled" : 0,
   "is_video" : 0,
   "keywords" : "adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk",
   "metadata" : "{\"image_caption\":\"Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.\",\"keywords\":[\"adhd\",\"forskning\",\"stemmer\",\"startsiden\",\"instant\",\"kronikk\"],\"labrador_id\":\"\",\"raw_json_item\":\"{\\\"allowRichTextTeasers\\\":\\\"1\\\",\\\"articleNotes\\\":\\\"TORSDAG - stemmer - TEASERE:\\\\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\\\\nUttrykk for et rop om hjelp\\\\nMinner om «det er du som er problemet»\\\\nAngret bittert i etterkant\\\\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\\\\n\\\",\\\"articleShortTitle\\\":\\\"«Minner om 'det er du som er problemet'»\\\",\\\"bodytext\\\":\\\"Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nÃ¥ for Ã¥ redde diagnosen. Vi mÃ¥ kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi Ã¥penbart mislykkes i Ã¥ hÃ¥ndtere. Bare tenk pÃ¥ Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere pÃ¥ diagnoser og medikamenter nÃ¥r vi kan pÃ¥virke systemet rundt barnet, uten Ã¥ gÃ¥ veien om sykeliggjøring? Vi mÃ¥ være redelige nok til Ã¥ erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmÃ¥l om Ã¥ ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en sÃ¥kalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver pÃ¥minner om Ã¥ ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er sÃ¥ omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? NÃ¥r barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende Ã¥ ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de pÃ¥peker ogsÃ¥ muligheten for uheldig pÃ¥virkning av det leken er sÃ¥ viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som fÃ¥r ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til Ã¥ konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det mÃ¥ være rom for Ã¥ stille spørsmÃ¥l ved en slik praksis. Et overdrevent fokus pÃ¥ diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer Ã¥ gÃ¥ glipp av de bakenforliggende Ã¥rsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille pÃ¥ skolen, har mange timer skjermtid og ifølge Ã¥rets UngData-undersøkelse opplever de ogsÃ¥ økt skolerelatert stress. PÃ¥ tiktok har varigheten pÃ¥ klippene gÃ¥tt fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nÃ¥ omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes pÃ¥ treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er ogsÃ¥ mer urolige, og bruker mer tid pÃ¥ sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn fÃ¥r diagnosen nesten dobbelt sÃ¥ ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til Ã¥ avdekke. De virker Ã¥ hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med Ã¥ senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. OgsÃ¥ psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere Ã¥r siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for Ã¥ fÃ¥ ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkÃ¥rlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig Ã¥ ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi mÃ¥ være redelige nok til Ã¥ erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmÃ¥l om Ã¥ ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker Ã¥ være pÃ¥ kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. NÃ¥r vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne pÃ¥ tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmÃ¥let seg pÃ¥: kanskje vi skal skille lag?  Fagfolk og foreninger bør forsøke Ã¥ komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor Ã¥ bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforstÃ¥else som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stÃ¥ i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For nÃ¥r diagnosen blir sÃ¥ omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om Ã¥ redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt Ã¥penhet kombinert med lavere terskel for Ã¥ sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. NÃ¥r diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer Ã¥ drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er ogsÃ¥ tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nÃ¥ enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i bÃ¥de diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde pÃ¥ det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange fÃ¥r diagnosen. Les ogsÃ¥: – Det er pÃ¥ en mÃ¥te ikke et verdig liv. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk pÃ¥ vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare Ã¥ stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi mÃ¥ legge vekk planer om «fast track» og slutte Ã¥ lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til Ã¥ si nei. NÃ¥r henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av vÃ¥re responser mÃ¥ være avvisende, for Ã¥ verne om de som diagnosen er ment for Ã¥ hjelpe. Å legge lokk pÃ¥ vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare Ã¥ stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gÃ¥ med pÃ¥ dette er ikke Ã¥ ta folk pÃ¥ alvor, det kan like gjerne være Ã¥ svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke Ã¥ komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor Ã¥ bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er Ã¥ gi edruelige forvaltere av vÃ¥rt offentlige helsevesen dÃ¥rlig samvittighet for Ã¥ stille høyst betimelige spørsmÃ¥l. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet stÃ¥r for skribentens regning. Ønsker du Ã¥ bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.\\\",\\\"byline_ids\\\":[1377499],\\\"byline_names\\\":\\\"Andreas Nydal\\\",\\\"contentMarketingPublisher\\\":\\\"\\\",\\\"created\\\":\\\"2026-01-15T08:28:05+01:00\\\",\\\"created_by\\\":\\\"Lund-olsen, Elias\\\",\\\"created_by_name\\\":\\\"Lund-olsen, Elias\\\",\\\"crop\\\":{\\\"height\\\":{\\\"croph\\\":\\\"100\\\",\\\"cropw\\\":\\\"41.43\\\",\\\"metadata_key\\\":\\\"fch\\\",\\\"x\\\":\\\"58.57\\\",\\\"y\\\":\\\"0\\\"},\\\"pano\\\":{\\\"croph\\\":\\\"71.27\\\",\\\"cropw\\\":\\\"100\\\",\\\"metadata_key\\\":\\\"fcp\\\",\\\"x\\\":\\\"0\\\",\\\"y\\\":\\\"28.73\\\"}},\\\"frontCropUrl\\\":\\\"?imageId=1377722&panoy=28.73&panow=100&panoh=71.27&panox=0&heighty=0&heightx=58.57&heightw=41.43&heighth=100\\\",\\\"full_bylines\\\":[{\\\"description\\\":\\\"Konstituert overlege i psykiatri og forfatter\\\",\\\"description2\\\":\\\"\\\",\\\"email\\\":\\\"\\\",\\\"firstname\\\":\\\"Andreas\\\",\\\"id\\\":1377499,\\\"imageUrl\\\":\\\"\\\\\\/?imageId=1377498\\\",\\\"lastname\\\":\\\"Nydal\\\",\\\"public_email\\\":\\\"\\\",\\\"public_phone\\\":\\\"\\\",\\\"public_url\\\":\\\"\\\",\\\"slug\\\":\\\"\\\"}],\\\"hasNotes\\\":\\\"TORSDAG - stemmer - TEASERE:\\\\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\\\\nUttrykk for et rop om hjelp\\\\nMinner om «det er du som er problemet»\\\\nAngret bittert i etterkant\\\\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\\\\n\\\",\\\"has_published\\\":\\\"53 62 50\\\",\\\"hidefromapp\\\":\\\"\\\",\\\"id\\\":\\\"1377486\\\",\\\"image\\\":\\\"1377722\\\",\\\"imageCaption\\\":\\\"Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid pÃ¥ sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.\\\",\\\"image_count\\\":4,\\\"isContentMarketing\\\":\\\"\\\",\\\"isSpesial\\\":\\\"\\\",\\\"is_publishedhidden\\\":\\\"0\\\",\\\"kicker\\\":\\\"KRONIKK\\\",\\\"kicker_style_json\\\":\\\"{\\\\\\\"fontface\\\\\\\":\\\\\\\"NotoSans\\\\\\\",\\\\\\\"text_color\\\\\\\":null,\\\\\\\"font_weight\\\\\\\":null,\\\\\\\"text_size\\\\\\\":null}\\\",\\\"lab_approved\\\":\\\"1\\\",\\\"lab_approved_json\\\":\\\"{\\\\\\\"user\\\\\\\":{\\\\\\\"id\\\\\\\":53,\\\\\\\"name\\\\\\\":\\\\\\\"Elias Lund-olsen\\\\\\\"},\\\\\\\"date\\\\\\\":{\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462490}}\\\",\\\"lab_canonical\\\":\\\"https:\\\\\\/\\\\\\/www.forskersonen.no\\\\\\/adhd-kronikk-meninger\\\\\\/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig\\\\\\/2599009\\\",\\\"lab_sentToDistribution\\\":\\\"1\\\",\\\"lab_sentToDistribution_json\\\":\\\"{\\\\\\\"user\\\\\\\":{\\\\\\\"id\\\\\\\":53,\\\\\\\"name\\\\\\\":\\\\\\\"Elias Lund-olsen\\\\\\\"},\\\\\\\"date\\\\\\\":{\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462490}}\\\",\\\"lab_site_id\\\":\\\"2\\\",\\\"last_published_by\\\":[[53,1768462579,\\\"H\\\"],[62,1768465616,\\\"A\\\"],[62,1768467162,\\\"A\\\"],[62,1768468069,\\\"A\\\"],[62,1768468112,\\\"A\\\"],[62,1768468128,\\\"A\\\"],[53,1768470039,\\\"A\\\"],[50,1768472662,\\\"A\\\"]],\\\"lock\\\":\\\"\\\",\\\"lockSessionId\\\":\\\"5a07e206-489d-496a-9c42-55cf5ffdec70\\\",\\\"mainterm\\\":{},\\\"modified\\\":\\\"1768472662\\\",\\\"noneditorial\\\":\\\"\\\",\\\"page_template_alias\\\":\\\"default\\\",\\\"published\\\":\\\"2026-01-15T09:26:56+01:00\\\",\\\"published_url\\\":\\\"\\\\\\/stemmer\\\\\\/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig\\\\\\/1377486\\\",\\\"published_urls_json\\\":\\\"[null]\\\",\\\"publishhidden\\\":\\\"0\\\",\\\"readTime\\\":\\\"4\\\",\\\"requiressubscription\\\":\\\"\\\",\\\"section_tag\\\":\\\"stemmer\\\",\\\"seodescription\\\":\\\"\\\",\\\"seotitle\\\":\\\"\\\",\\\"showcomments\\\":\\\"1\\\",\\\"showonfp\\\":\\\"1\\\",\\\"siteDomain\\\":\\\"https:\\\\\\/\\\\\\/www.abcnyheter.no\\\",\\\"site_id\\\":\\\"2\\\",\\\"stats_char_count\\\":\\\"7260\\\",\\\"stats_lix\\\":\\\"50\\\",\\\"stats_read_time\\\":\\\"4minutes\\\",\\\"stats_word_count\\\":\\\"1088\\\",\\\"status\\\":\\\"P\\\",\\\"subtitle\\\":\\\"Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.\\\",\\\"subtitle_style_json\\\":\\\"{\\\\\\\"fontface\\\\\\\":\\\\\\\"NotoSans\\\\\\\",\\\\\\\"text_size\\\\\\\":null}\\\",\\\"summary_short_bodytext\\\":\\\"\\\",\\\"summary_short_title\\\":\\\"\\\",\\\"tags\\\":\\\"adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk\\\",\\\"teaserSubtitle\\\":\\\"\\\",\\\"teaserTitle\\\":\\\"«Minner om 'det er du som er problemet'»\\\",\\\"term\\\":{},\\\"title\\\":\\\"NÃ¥r ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig\\\",\\\"title_style_json\\\":\\\"{\\\\\\\"font_weight\\\\\\\":null,\\\\\\\"italic\\\\\\\":null,\\\\\\\"text_size\\\\\\\":null}\\\",\\\"type\\\":\\\"article\\\",\\\"uploaded_images_json\\\":\\\"[{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377498,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462271},{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377503,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462328},{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377505,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462358},{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377722,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768468058},{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377731,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768468083}]\\\",\\\"used_image_ids_json\\\":\\\"[1029294,1377498,1377503,1377505,1377722,1377731,1373204]\\\",\\\"viewports_json\\\":\\\"{\\\\\\\"desktop\\\\\\\":{\\\\\\\"fields\\\\\\\":{\\\\\\\"kicker_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"text_color\\\\\\\":null,\\\\\\\"font_weight\\\\\\\":null,\\\\\\\"text_size\\\\\\\":14},\\\\\\\"title_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"font_weight\\\\\\\":\\\\\\\"font-weight-bold\\\\\\\",\\\\\\\"italic\\\\\\\":\\\\\\\"italic\\\\\\\",\\\\\\\"text_size\\\\\\\":70},\\\\\\\"subtitle_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"text_size\\\\\\\":24}}},\\\\\\\"mobile\\\\\\\":{\\\\\\\"fields\\\\\\\":{\\\\\\\"kicker_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"text_size\\\\\\\":14},\\\\\\\"title_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"text_size\\\\\\\":28}}}}\\\",\\\"visibility_status\\\":\\\"P\\\"}\",\"site_id\":\"2\"}",
   "og_title" : null,
   "published_at" : "2026-01-15 08:26:56",
   "raw_html" : null,
   "source_updated_at" : null,
   "summary" : "Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.",
   "tags" : null,
   "title" : "Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig",
   "twitter_title" : null,
   "version" : 2
}
Version 1 2026-01-15 09:21:12
Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig
NEW
Author: Andreas Nydal Published: 2026-01-15 08:26:56 Category: stemmer
📝 Summary

Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.

📄 Full Content (6623 chars)

Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen. Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere. Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis. Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress. På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag? Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe. Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.

🖼️ Image
Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig
URL: https://image.abcnyheter.no/1377722.webp?imageId=1377722&width=800&height=600&format=webp
🏷️ Tags & Keywords
Keywords: adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk
🔍 All Metadata (JSON) 
{
   "raw_json_item" : "{\"allowRichTextTeasers\":\"1\",\"articleNotes\":\"TORSDAG - stemmer - TEASERE:\\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\\nUttrykk for et rop om hjelp\\nMinner om «det er du som er problemet»\\nAngret bittert i etterkant\\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\\n\",\"articleShortTitle\":\"«Minner om 'det er du som er problemet'»\",\"bodytext\":\"Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen. Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere. Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis. Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress. På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag?  Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe. Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.\",\"byline_ids\":[1377499],\"byline_names\":\"Andreas Nydal\",\"contentMarketingPublisher\":\"\",\"created\":\"2026-01-15T08:28:05+01:00\",\"created_by\":\"Lund-olsen, Elias\",\"created_by_name\":\"Lund-olsen, Elias\",\"crop\":{\"height\":{\"croph\":\"100\",\"cropw\":\"41.43\",\"metadata_key\":\"fch\",\"x\":\"58.57\",\"y\":\"0\"},\"pano\":{\"croph\":\"71.27\",\"cropw\":\"100\",\"metadata_key\":\"fcp\",\"x\":\"0\",\"y\":\"28.73\"}},\"frontCropUrl\":\"?imageId=1377722&panow=100&panoh=71.27&panoy=28.73&panox=0&heighty=0&heightx=58.57&heightw=41.43&heighth=100\",\"full_bylines\":[{\"description\":\"Konstituert overlege i psykiatri og forfatter\",\"description2\":\"\",\"email\":\"\",\"firstname\":\"Andreas\",\"id\":1377499,\"imageUrl\":\"\\/?imageId=1377498\",\"lastname\":\"Nydal\",\"public_email\":\"\",\"public_phone\":\"\",\"public_url\":\"\",\"slug\":\"\"}],\"hasNotes\":\"TORSDAG - stemmer - TEASERE:\\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\\nUttrykk for et rop om hjelp\\nMinner om «det er du som er problemet»\\nAngret bittert i etterkant\\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\\n\",\"has_published\":\"53 62\",\"hidefromapp\":\"\",\"id\":\"1377486\",\"image\":\"1377722\",\"imageCaption\":\"Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.\",\"image_count\":4,\"isContentMarketing\":\"\",\"isSpesial\":\"\",\"is_publishedhidden\":\"0\",\"kicker\":\"KRONIKK\",\"kicker_style_json\":\"{\\\"fontface\\\":\\\"NotoSans\\\",\\\"text_color\\\":null,\\\"font_weight\\\":null,\\\"text_size\\\":null}\",\"lab_approved\":\"1\",\"lab_approved_json\":\"{\\\"user\\\":{\\\"id\\\":53,\\\"name\\\":\\\"Elias Lund-olsen\\\"},\\\"date\\\":{\\\"timestamp\\\":1768462490}}\",\"lab_canonical\":\"https:\\/\\/www.forskersonen.no\\/adhd-kronikk-meninger\\/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig\\/2599009\",\"lab_sentToDistribution\":\"1\",\"lab_sentToDistribution_json\":\"{\\\"user\\\":{\\\"id\\\":53,\\\"name\\\":\\\"Elias Lund-olsen\\\"},\\\"date\\\":{\\\"timestamp\\\":1768462490}}\",\"lab_site_id\":\"2\",\"last_published_by\":[[53,1768462579,\"H\"],[62,1768465616,\"A\"],[62,1768467162,\"A\"],[62,1768468069,\"A\"],[62,1768468112,\"A\"],[62,1768468128,\"A\"]],\"lock\":\"\",\"lockSessionId\":\"ac1b04bb-4394-4a3b-a733-5f3df2ef3ad3\",\"mainterm\":{},\"modified\":\"1768468128\",\"noneditorial\":\"\",\"page_template_alias\":\"default\",\"published\":\"2026-01-15T09:26:56+01:00\",\"published_url\":\"\\/stemmer\\/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig\\/1377486\",\"published_urls_json\":\"[null]\",\"publishhidden\":\"0\",\"readTime\":\"4\",\"requiressubscription\":\"\",\"section_tag\":\"stemmer\",\"seodescription\":\"\",\"seotitle\":\"\",\"showcomments\":\"1\",\"showonfp\":\"1\",\"siteDomain\":\"https:\\/\\/www.abcnyheter.no\",\"site_id\":\"2\",\"stats_char_count\":\"7157\",\"stats_lix\":\"50\",\"stats_read_time\":\"4minutes\",\"stats_word_count\":\"1072\",\"status\":\"P\",\"subtitle\":\"Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.\",\"subtitle_style_json\":\"{\\\"fontface\\\":\\\"NotoSans\\\",\\\"text_size\\\":null}\",\"summary_short_bodytext\":\"\",\"summary_short_title\":\"\",\"tags\":\"adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk\",\"teaserSubtitle\":\"\",\"teaserTitle\":\"«Minner om 'det er du som er problemet'»\",\"term\":{},\"title\":\"Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig\",\"title_style_json\":\"{\\\"font_weight\\\":null,\\\"italic\\\":null,\\\"text_size\\\":null}\",\"type\":\"article\",\"uploaded_images_json\":\"[{\\\"imageId\\\":1377498,\\\"timestamp\\\":1768462271},{\\\"imageId\\\":1377503,\\\"timestamp\\\":1768462328},{\\\"imageId\\\":1377505,\\\"timestamp\\\":1768462358},{\\\"imageId\\\":1377722,\\\"timestamp\\\":1768468058},{\\\"imageId\\\":1377731,\\\"timestamp\\\":1768468083}]\",\"used_image_ids_json\":\"[1029294,1377498,1377503,1377505,1377722,1377731]\",\"viewports_json\":\"{\\\"desktop\\\":{\\\"fields\\\":{\\\"kicker_style_json\\\":{\\\"text_color\\\":null,\\\"font_weight\\\":null,\\\"text_size\\\":14},\\\"title_style_json\\\":{\\\"font_weight\\\":\\\"font-weight-bold\\\",\\\"italic\\\":\\\"italic\\\",\\\"text_size\\\":70},\\\"subtitle_style_json\\\":{\\\"text_size\\\":24}}},\\\"mobile\\\":{\\\"fields\\\":{\\\"kicker_style_json\\\":{\\\"text_size\\\":14},\\\"title_style_json\\\":{\\\"text_size\\\":28}}}}\",\"visibility_status\":\"P\"}",
   "site_id" : "2",
   "image_caption" : "Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.",
   "labrador_id" : "",
   "keywords" : [
      "adhd",
      "forskning",
      "stemmer",
      "startsiden",
      "instant",
      "kronikk"
   ]
}
Original API Response Item (JSON) 
{
   "site_id" : "2",
   "type" : "article",
   "lab_site_id" : "2",
   "articleNotes" : "TORSDAG - stemmer - TEASERE:\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\nUttrykk for et rop om hjelp\nMinner om «det er du som er problemet»\nAngret bittert i etterkant\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\n",
   "readTime" : "4",
   "term" : {},
   "showonfp" : "1",
   "created" : "2026-01-15T08:28:05+01:00",
   "lock" : "",
   "summary_short_bodytext" : "",
   "modified" : "1768468128",
   "teaserSubtitle" : "",
   "image" : "1377722",
   "stats_word_count" : "1072",
   "lab_approved" : "1",
   "noneditorial" : "",
   "teaserTitle" : "«Minner om 'det er du som er problemet'»",
   "full_bylines" : [
      {
         "public_email" : "",
         "public_phone" : "",
         "firstname" : "Andreas",
         "description" : "Konstituert overlege i psykiatri og forfatter",
         "imageUrl" : "/?imageId=1377498",
         "description2" : "",
         "public_url" : "",
         "id" : 1377499,
         "lastname" : "Nydal",
         "email" : "",
         "slug" : ""
      }
   ],
   "hidefromapp" : "",
   "tags" : "adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk",
   "allowRichTextTeasers" : "1",
   "articleShortTitle" : "«Minner om 'det er du som er problemet'»",
   "crop" : {
      "pano" : {
         "metadata_key" : "fcp",
         "croph" : "71.27",
         "x" : "0",
         "cropw" : "100",
         "y" : "28.73"
      },
      "height" : {
         "y" : "0",
         "cropw" : "41.43",
         "croph" : "100",
         "x" : "58.57",
         "metadata_key" : "fch"
      }
   },
   "hasNotes" : "TORSDAG - stemmer - TEASERE:\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\nUttrykk for et rop om hjelp\nMinner om «det er du som er problemet»\nAngret bittert i etterkant\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\n",
   "created_by_name" : "Lund-olsen, Elias",
   "contentMarketingPublisher" : "",
   "title" : "Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig",
   "status" : "P",
   "mainterm" : {},
   "section_tag" : "stemmer",
   "siteDomain" : "https://www.abcnyheter.no",
   "published_urls_json" : "[null]",
   "viewports_json" : "{\"desktop\":{\"fields\":{\"kicker_style_json\":{\"text_color\":null,\"font_weight\":null,\"text_size\":14},\"title_style_json\":{\"font_weight\":\"font-weight-bold\",\"italic\":\"italic\",\"text_size\":70},\"subtitle_style_json\":{\"text_size\":24}}},\"mobile\":{\"fields\":{\"kicker_style_json\":{\"text_size\":14},\"title_style_json\":{\"text_size\":28}}}}",
   "id" : "1377486",
   "lab_sentToDistribution" : "1",
   "summary_short_title" : "",
   "lab_canonical" : "https://www.forskersonen.no/adhd-kronikk-meninger/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig/2599009",
   "visibility_status" : "P",
   "stats_read_time" : "4minutes",
   "seotitle" : "",
   "has_published" : "53 62",
   "lockSessionId" : "ac1b04bb-4394-4a3b-a733-5f3df2ef3ad3",
   "byline_ids" : [
      1377499
   ],
   "bodytext" : "Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen. Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere. Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis. Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress. På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag?  Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe. Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.",
   "published_url" : "/stemmer/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig/1377486",
   "image_count" : 4,
   "lab_approved_json" : "{\"user\":{\"id\":53,\"name\":\"Elias Lund-olsen\"},\"date\":{\"timestamp\":1768462490}}",
   "title_style_json" : "{\"font_weight\":null,\"italic\":null,\"text_size\":null}",
   "isContentMarketing" : "",
   "requiressubscription" : "",
   "kicker_style_json" : "{\"fontface\":\"NotoSans\",\"text_color\":null,\"font_weight\":null,\"text_size\":null}",
   "created_by" : "Lund-olsen, Elias",
   "last_published_by" : [
      [
         53,
         1768462579,
         "H"
      ],
      [
         62,
         1768465616,
         "A"
      ],
      [
         62,
         1768467162,
         "A"
      ],
      [
         62,
         1768468069,
         "A"
      ],
      [
         62,
         1768468112,
         "A"
      ],
      [
         62,
         1768468128,
         "A"
      ]
   ],
   "published" : "2026-01-15T09:26:56+01:00",
   "subtitle" : "Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.",
   "stats_lix" : "50",
   "subtitle_style_json" : "{\"fontface\":\"NotoSans\",\"text_size\":null}",
   "stats_char_count" : "7157",
   "lab_sentToDistribution_json" : "{\"user\":{\"id\":53,\"name\":\"Elias Lund-olsen\"},\"date\":{\"timestamp\":1768462490}}",
   "isSpesial" : "",
   "page_template_alias" : "default",
   "is_publishedhidden" : "0",
   "imageCaption" : "Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.",
   "showcomments" : "1",
   "byline_names" : "Andreas Nydal",
   "uploaded_images_json" : "[{\"imageId\":1377498,\"timestamp\":1768462271},{\"imageId\":1377503,\"timestamp\":1768462328},{\"imageId\":1377505,\"timestamp\":1768462358},{\"imageId\":1377722,\"timestamp\":1768468058},{\"imageId\":1377731,\"timestamp\":1768468083}]",
   "seodescription" : "",
   "publishhidden" : "0",
   "kicker" : "KRONIKK",
   "frontCropUrl" : "?imageId=1377722&panow=100&panoh=71.27&panoy=28.73&panox=0&heighty=0&heightx=58.57&heightw=41.43&heighth=100",
   "used_image_ids_json" : "[1029294,1377498,1377503,1377505,1377722,1377731]"
}
🗄️ Database Row (All Fields) 
{
   "article_id" : 92427,
   "author" : "Andreas Nydal",
   "category" : "stemmer",
   "change_type" : "new",
   "content" : "Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nå for å redde diagnosen. Vi må kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi åpenbart mislykkes i å håndtere. Bare tenk på Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere på diagnoser og medikamenter når vi kan påvirke systemet rundt barnet, uten å gå veien om sykeliggjøring? Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en såkalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver påminner om å ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er så omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? Når barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende å ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de påpeker også muligheten for uheldig påvirkning av det leken er så viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som får ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til å konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det må være rom for å stille spørsmål ved en slik praksis. Et overdrevent fokus på diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer å gå glipp av de bakenforliggende årsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille på skolen, har mange timer skjermtid og ifølge årets UngData-undersøkelse opplever de også økt skolerelatert stress. På tiktok har varigheten på klippene gått fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nå omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes på treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er også mer urolige, og bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn får diagnosen nesten dobbelt så ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til å avdekke. De virker å hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med å senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. Også psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere år siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for å få ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkårlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig å ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi må være redelige nok til å erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmål om å ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker å være på kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. Når vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne på tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmålet seg på: kanskje vi skal skille lag?  Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforståelse som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stå i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For når diagnosen blir så omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om å redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt åpenhet kombinert med lavere terskel for å sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. Når diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer å drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er også tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nå enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i både diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde på det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange får diagnosen. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi må legge vekk planer om «fast track» og slutte å lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til å si nei. Når henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av våre responser må være avvisende, for å verne om de som diagnosen er ment for å hjelpe. Å legge lokk på vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare å stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gå med på dette er ikke å ta folk på alvor, det kan like gjerne være å svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke å komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor å bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er å gi edruelige forvaltere av vårt offentlige helsevesen dårlig samvittighet for å stille høyst betimelige spørsmål. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.",
   "created_at" : "2026-01-15 09:21:12",
   "id" : 122484,
   "image_local_path" : "/downloads/92427_e3b82930235389ac3a46819cd0e77c43.webp",
   "image_ratio" : null,
   "image_url" : "https://image.abcnyheter.no/1377722.webp?imageId=1377722&width=800&height=600&format=webp",
   "image_url_normalized" : "https://image.abcnyheter.no/1377722.webp?imageId=1377722&width=800&height=600&format=webp",
   "is_paywalled" : 0,
   "is_video" : 0,
   "keywords" : "adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk",
   "metadata" : "{\"image_caption\":\"Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid på sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.\",\"keywords\":[\"adhd\",\"forskning\",\"stemmer\",\"startsiden\",\"instant\",\"kronikk\"],\"labrador_id\":\"\",\"raw_json_item\":\"{\\\"allowRichTextTeasers\\\":\\\"1\\\",\\\"articleNotes\\\":\\\"TORSDAG - stemmer - TEASERE:\\\\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\\\\nUttrykk for et rop om hjelp\\\\nMinner om «det er du som er problemet»\\\\nAngret bittert i etterkant\\\\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\\\\n\\\",\\\"articleShortTitle\\\":\\\"«Minner om 'det er du som er problemet'»\\\",\\\"bodytext\\\":\\\"Dette debattinnlegget ble først publisert av Forskning.no. Økningen i ADHD-henvendelser er uttrykk for et rop om hjelp. Ropet kommer fra barnet som er mistilpasset en stillesittende hverdag i et overfylt klasserom, og fra den voksne som strever med hverdagens overbelastning, tankekjør og uro. Nettopp derfor er det avgjørende at vi gjør en innsats nÃ¥ for Ã¥ redde diagnosen. Vi mÃ¥ kunne ha denne samtalen og gi rom for alternative tilnærminger til et samfunnsproblem vi Ã¥penbart mislykkes i Ã¥ hÃ¥ndtere. Bare tenk pÃ¥ Stavangerskolen som starter dagen med én time lek og ser at det gir økt konsentrasjon og økt motivasjon for læring. Hvorfor fokusere pÃ¥ diagnoser og medikamenter nÃ¥r vi kan pÃ¥virke systemet rundt barnet, uten Ã¥ gÃ¥ veien om sykeliggjøring? Vi mÃ¥ være redelige nok til Ã¥ erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmÃ¥l om Ã¥ ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Diagnoser, medisinering og utelatelse fra normale forhold har en sÃ¥kalt «individualiserende» effekt. Det isolerer barnet og hver pÃ¥minner om Ã¥ ta morgenmedisinene minner samtidig om at «det er du som er problemet». Det triste barnet Om uro og konsentrasjonsvansker er sÃ¥ omskiftelige at én time ekstra lek monner, hvorfor ikke sette inn støtet her? NÃ¥r barna antakeligvis trenger mer lek, er det ekstra foruroligende Ã¥ ta inn over seg forskningen som viste at sentralstimulerende midler dempet lekeadferd hos mus. Forskerne skriver at dette er jo noe av den ønskede effekten ved medisinen, men de pÃ¥peker ogsÃ¥ muligheten for uheldig pÃ¥virkning av det leken er sÃ¥ viktig for, nemlig barnets vekst og utvikling. Sett i dette lyset blir klinikeres beskrivelse av legemidlene ubehagelig lesning: «Observasjoner av barn som fÃ¥r ADHD-medisiner, tilsier at mange blir tilsynelatende bedre til Ã¥ konsentrere seg, men de kan bli intenst opptatt av detaljer og forsvinne litt inn i seg selv.» Det mÃ¥ være rom for Ã¥ stille spørsmÃ¥l ved en slik praksis. Et overdrevent fokus pÃ¥ diagnoser og legemidler gjør at vi risikerer Ã¥ gÃ¥ glipp av de bakenforliggende Ã¥rsakene til konsentrasjonsvansker. Barna sitter stille pÃ¥ skolen, har mange timer skjermtid og ifølge Ã¥rets UngData-undersøkelse opplever de ogsÃ¥ økt skolerelatert stress. PÃ¥ tiktok har varigheten pÃ¥ klippene gÃ¥tt fra 13 sekunder ved appens introduksjon til nÃ¥ omkring 3 sekunder. Det er som om oppmerksomheten sendes pÃ¥ treningsstudio, men treningen er lettere, med lettere vekter. Barn med mer skjermtid er ogsÃ¥ mer urolige, og bruker mer tid pÃ¥ sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer. Desemberbarn fÃ¥r diagnosen nesten dobbelt sÃ¥ ofte Flere forfekter at ADHD er noe som eksisterer som en ubestridt entitet inni pasienten, og som vi dermed har plikt til Ã¥ avdekke. De virker Ã¥ hoppe helt bukk over at dette er en formbar og skjønnsmessig diagnose, og en av dem som var med Ã¥ senke terskelen for den, Allen Frances, har angret bittert i etterkant. Han tvitret nylig at en diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting. OgsÃ¥ psykologen som ble omtalt som ADHD-diagnosens far, Keith Conners, sa allerede for flere Ã¥r siden at overdiagnostiseringen var «an epidemic of tragic proportions». At desemberbarn har mye høyere risiko for Ã¥ fÃ¥ ADHD-diagnose enn andre, illustrerer bedre enn noe hvor vilkÃ¥rlig diagnosen er blitt. Diagnosens fallitterklæring ADHD-Norge har laget informasjonsfilmer om maskering som, dersom de har rett, gjør terskelen enda lavere for diagnose. Det er nesten vanskelig Ã¥ ikke sette diagnosen, for du kan bare ha maskert symptomer, eller vært heldig med ytre strukturer som har kompensert for dem. Vi mÃ¥ være redelige nok til Ã¥ erkjenne at dette ikke lenger er et spørsmÃ¥l om Ã¥ ha eller ikke ha ADHD, det er blitt rent skjønnsmessige vurderinger. Fagmiljøet og befolkningen virker Ã¥ være pÃ¥ kollisjonskurs her. Diagnoseinfluensere blir toneangivende, barne- og ungdomspsykiatere blir uglesett. NÃ¥r vi vet at over halvparten av det de mest populære diagnoseinfluenserne pÃ¥ tiktok sier, er i konflikt med diagnosemanualen, presser spørsmÃ¥let seg pÃ¥: kanskje vi skal skille lag?  Fagfolk og foreninger bør forsøke Ã¥ komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor Ã¥ bidra til den. Hva om spesialisthelsetjenesten lar diagnosen fare, slik at ADHD heller blir en selvforstÃ¥else som folk kan trykke til sitt bryst, uten at leger eller psykologer skal stÃ¥ i veien? En utvannet diagnose er ikke lenger til hjelp For nÃ¥r diagnosen blir sÃ¥ omdiskutert at den blir offer for humoretatens sketsjer, er den lenger til hjelp? Psykiateres ønske om Ã¥ redusere stigma og lage «fast track-utredninger» kan nemlig ha virket mot sin hensikt. Økt Ã¥penhet kombinert med lavere terskel for Ã¥ sette diagnose, svekker diagnosens presisjon og nytte, helt til det punktet hvor diagnosen blir gjort narr av. NÃ¥r diagnosen utvannes tilstrekkelig, blir den dessverre ubrukelig. Og det er trist, for det finnes faktisk noen som har ADHD og de risikerer Ã¥ drukne i mengden av folk med master-utdanning som plutselig oppfyller kriteriene for diagnosen. Det er ogsÃ¥ tegn til at effekten av sentralstimulerende er lavere nÃ¥ enn før, noe forskere har spekulert i at kan skyldes økningen i bÃ¥de diagnostisering og forskrivning. En slik «utvanningseffekt» kan tyde pÃ¥ det vi har mistenkt lenge, nemlig at for mange fÃ¥r diagnosen. Det som kan redde diagnosen Å legge lokk pÃ¥ vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare Ã¥ stramme inn praksisen som gjør. Dette vil gjenvinne diagnosens rykte. Det betyr at vi mÃ¥ legge vekk planer om «fast track» og slutte Ã¥ lytte til diagnose-influensere. Som forvaltere av det offentlige helsevesen avkreves vi motet til Ã¥ si nei. NÃ¥r henvisningene i stadig større grad dreier seg om dette, er det klart at flere av vÃ¥re responser mÃ¥ være avvisende, for Ã¥ verne om de som diagnosen er ment for Ã¥ hjelpe. Å legge lokk pÃ¥ vitenskapelig usikkerhet hjelper ikke de som faktisk har diagnosen, det er det bare Ã¥ stramme inn praksisen som gjør. Ønsket om diagnosen er et rop om hjelp, men et rop basert tanken om at det er dem selv det er noe galt med. Å gÃ¥ med pÃ¥ dette er ikke Ã¥ ta folk pÃ¥ alvor, det kan like gjerne være Ã¥ svikte dem. Fagfolk og foreninger bør forsøke Ã¥ komme utvanningen av ADHD-diagnosen til livs, istedenfor Ã¥ bidra til den. Og det siste vi bør gjøre er Ã¥ gi edruelige forvaltere av vÃ¥rt offentlige helsevesen dÃ¥rlig samvittighet for Ã¥ stille høyst betimelige spørsmÃ¥l. Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet stÃ¥r for skribentens regning. Ønsker du Ã¥ bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.\\\",\\\"byline_ids\\\":[1377499],\\\"byline_names\\\":\\\"Andreas Nydal\\\",\\\"contentMarketingPublisher\\\":\\\"\\\",\\\"created\\\":\\\"2026-01-15T08:28:05+01:00\\\",\\\"created_by\\\":\\\"Lund-olsen, Elias\\\",\\\"created_by_name\\\":\\\"Lund-olsen, Elias\\\",\\\"crop\\\":{\\\"height\\\":{\\\"croph\\\":\\\"100\\\",\\\"cropw\\\":\\\"41.43\\\",\\\"metadata_key\\\":\\\"fch\\\",\\\"x\\\":\\\"58.57\\\",\\\"y\\\":\\\"0\\\"},\\\"pano\\\":{\\\"croph\\\":\\\"71.27\\\",\\\"cropw\\\":\\\"100\\\",\\\"metadata_key\\\":\\\"fcp\\\",\\\"x\\\":\\\"0\\\",\\\"y\\\":\\\"28.73\\\"}},\\\"frontCropUrl\\\":\\\"?imageId=1377722&panow=100&panoh=71.27&panoy=28.73&panox=0&heighty=0&heightx=58.57&heightw=41.43&heighth=100\\\",\\\"full_bylines\\\":[{\\\"description\\\":\\\"Konstituert overlege i psykiatri og forfatter\\\",\\\"description2\\\":\\\"\\\",\\\"email\\\":\\\"\\\",\\\"firstname\\\":\\\"Andreas\\\",\\\"id\\\":1377499,\\\"imageUrl\\\":\\\"\\\\\\/?imageId=1377498\\\",\\\"lastname\\\":\\\"Nydal\\\",\\\"public_email\\\":\\\"\\\",\\\"public_phone\\\":\\\"\\\",\\\"public_url\\\":\\\"\\\",\\\"slug\\\":\\\"\\\"}],\\\"hasNotes\\\":\\\"TORSDAG - stemmer - TEASERE:\\\\nEneste som kan redde diagnosen er en innstramming\\\\nUttrykk for et rop om hjelp\\\\nMinner om «det er du som er problemet»\\\\nAngret bittert i etterkant\\\\nEn diagnose som forklarer alt, forklarer ingenting\\\\n\\\",\\\"has_published\\\":\\\"53 62\\\",\\\"hidefromapp\\\":\\\"\\\",\\\"id\\\":\\\"1377486\\\",\\\"image\\\":\\\"1377722\\\",\\\"imageCaption\\\":\\\"Barn med mer skjermtid er mer urolige, bruker mer tid pÃ¥ sosiale medier og sammenfaller med høyere rapportering av ADHD-symptomer.\\\",\\\"image_count\\\":4,\\\"isContentMarketing\\\":\\\"\\\",\\\"isSpesial\\\":\\\"\\\",\\\"is_publishedhidden\\\":\\\"0\\\",\\\"kicker\\\":\\\"KRONIKK\\\",\\\"kicker_style_json\\\":\\\"{\\\\\\\"fontface\\\\\\\":\\\\\\\"NotoSans\\\\\\\",\\\\\\\"text_color\\\\\\\":null,\\\\\\\"font_weight\\\\\\\":null,\\\\\\\"text_size\\\\\\\":null}\\\",\\\"lab_approved\\\":\\\"1\\\",\\\"lab_approved_json\\\":\\\"{\\\\\\\"user\\\\\\\":{\\\\\\\"id\\\\\\\":53,\\\\\\\"name\\\\\\\":\\\\\\\"Elias Lund-olsen\\\\\\\"},\\\\\\\"date\\\\\\\":{\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462490}}\\\",\\\"lab_canonical\\\":\\\"https:\\\\\\/\\\\\\/www.forskersonen.no\\\\\\/adhd-kronikk-meninger\\\\\\/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig\\\\\\/2599009\\\",\\\"lab_sentToDistribution\\\":\\\"1\\\",\\\"lab_sentToDistribution_json\\\":\\\"{\\\\\\\"user\\\\\\\":{\\\\\\\"id\\\\\\\":53,\\\\\\\"name\\\\\\\":\\\\\\\"Elias Lund-olsen\\\\\\\"},\\\\\\\"date\\\\\\\":{\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462490}}\\\",\\\"lab_site_id\\\":\\\"2\\\",\\\"last_published_by\\\":[[53,1768462579,\\\"H\\\"],[62,1768465616,\\\"A\\\"],[62,1768467162,\\\"A\\\"],[62,1768468069,\\\"A\\\"],[62,1768468112,\\\"A\\\"],[62,1768468128,\\\"A\\\"]],\\\"lock\\\":\\\"\\\",\\\"lockSessionId\\\":\\\"ac1b04bb-4394-4a3b-a733-5f3df2ef3ad3\\\",\\\"mainterm\\\":{},\\\"modified\\\":\\\"1768468128\\\",\\\"noneditorial\\\":\\\"\\\",\\\"page_template_alias\\\":\\\"default\\\",\\\"published\\\":\\\"2026-01-15T09:26:56+01:00\\\",\\\"published_url\\\":\\\"\\\\\\/stemmer\\\\\\/nar-adhd-diagnosen-utvannes-blir-den-ubrukelig\\\\\\/1377486\\\",\\\"published_urls_json\\\":\\\"[null]\\\",\\\"publishhidden\\\":\\\"0\\\",\\\"readTime\\\":\\\"4\\\",\\\"requiressubscription\\\":\\\"\\\",\\\"section_tag\\\":\\\"stemmer\\\",\\\"seodescription\\\":\\\"\\\",\\\"seotitle\\\":\\\"\\\",\\\"showcomments\\\":\\\"1\\\",\\\"showonfp\\\":\\\"1\\\",\\\"siteDomain\\\":\\\"https:\\\\\\/\\\\\\/www.abcnyheter.no\\\",\\\"site_id\\\":\\\"2\\\",\\\"stats_char_count\\\":\\\"7157\\\",\\\"stats_lix\\\":\\\"50\\\",\\\"stats_read_time\\\":\\\"4minutes\\\",\\\"stats_word_count\\\":\\\"1072\\\",\\\"status\\\":\\\"P\\\",\\\"subtitle\\\":\\\"Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.\\\",\\\"subtitle_style_json\\\":\\\"{\\\\\\\"fontface\\\\\\\":\\\\\\\"NotoSans\\\\\\\",\\\\\\\"text_size\\\\\\\":null}\\\",\\\"summary_short_bodytext\\\":\\\"\\\",\\\"summary_short_title\\\":\\\"\\\",\\\"tags\\\":\\\"adhd, forskning, stemmer, startsiden, instant, kronikk\\\",\\\"teaserSubtitle\\\":\\\"\\\",\\\"teaserTitle\\\":\\\"«Minner om 'det er du som er problemet'»\\\",\\\"term\\\":{},\\\"title\\\":\\\"NÃ¥r ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig\\\",\\\"title_style_json\\\":\\\"{\\\\\\\"font_weight\\\\\\\":null,\\\\\\\"italic\\\\\\\":null,\\\\\\\"text_size\\\\\\\":null}\\\",\\\"type\\\":\\\"article\\\",\\\"uploaded_images_json\\\":\\\"[{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377498,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462271},{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377503,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462328},{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377505,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768462358},{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377722,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768468058},{\\\\\\\"imageId\\\\\\\":1377731,\\\\\\\"timestamp\\\\\\\":1768468083}]\\\",\\\"used_image_ids_json\\\":\\\"[1029294,1377498,1377503,1377505,1377722,1377731]\\\",\\\"viewports_json\\\":\\\"{\\\\\\\"desktop\\\\\\\":{\\\\\\\"fields\\\\\\\":{\\\\\\\"kicker_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"text_color\\\\\\\":null,\\\\\\\"font_weight\\\\\\\":null,\\\\\\\"text_size\\\\\\\":14},\\\\\\\"title_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"font_weight\\\\\\\":\\\\\\\"font-weight-bold\\\\\\\",\\\\\\\"italic\\\\\\\":\\\\\\\"italic\\\\\\\",\\\\\\\"text_size\\\\\\\":70},\\\\\\\"subtitle_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"text_size\\\\\\\":24}}},\\\\\\\"mobile\\\\\\\":{\\\\\\\"fields\\\\\\\":{\\\\\\\"kicker_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"text_size\\\\\\\":14},\\\\\\\"title_style_json\\\\\\\":{\\\\\\\"text_size\\\\\\\":28}}}}\\\",\\\"visibility_status\\\":\\\"P\\\"}\",\"site_id\":\"2\"}",
   "og_title" : null,
   "published_at" : "2026-01-15 08:26:56",
   "raw_html" : null,
   "source_updated_at" : null,
   "summary" : "Det eneste som kan redde diagnosen er en innstramming av diagnosekriterier og en mer restriktiv praksis. Om ikke bør vi kanskje la ADHD-diagnosen fare.",
   "tags" : null,
   "title" : "Når ADHD-diagnosen utvannes, blir den ubrukelig",
   "twitter_title" : null,
   "version" : 1
}