Nora Sitter til minne
21. desember 2025, på årets mørkeste dag, forlot Nora oss. Hun ble 54 år. Mange sørger nå, men vi bærer også med oss rike minner om fellesskap, opplevelser, latter og alvor – og om et menneske som betydde mye for mange.
Nora søkte alltid de ufortalte fortellingene – stemmene som ikke blir hørt, og som kan gi nye innsikter. Allerede tidlig imponerte hun med sin nysgjerrighet og kunnskapssøken, ofte med en original vri og på sitt helt egne vis. Fra skoleprosjektet om Bob Dylan på barneskolen til hovedoppgaven om Svartlamoen. Alt hun gjorde, gjorde hun helhjertet og med en sterk rettferdighetssans.
Som ung voksenarbeidet Nora som journalist i lokalavisa Nordtrønderen og Namdalen. Hun satte tydelige spor med sitt særegne blikk for kultur og mennesker, og hun var også en dyktig fotograf. Senere vendte hun seg mot teater og drama, blant annet gjennom prosjekter knyttet til teatermiljøet i Verdal. Her utforsket hun teaterets muligheter som metode for deltakelse, inkludering og for å løfte fram marginale stemmer. Et eksempel er skoleturneen Odins reiser i regi av Nord-Trøndelag Teaterverksted, der skoleelever selv deltok som skuespillere.
Denne interessen utviklet hun videre gjennom studier og arbeid ved NTNU innen drama, nordisk og pedagogikk. Hun jobbet en periode som journalist i Adresseavisen, før hun i kjent Nora-stil tok et tydelig ansvar i oppstarten av det uavhengige gatemagasinet Sorgenfri, der hun var magasinets første redaktør. I feltarbeid til doktorgradsprosjektet under VM i gatefotball i Oslo i 2017 var hun dypt engasjert – i kamp etter kamp – med kameraet i hånda og med ekte nærvær i enkeltmenneskers liv, mestring og idrettsglede. Hun kjente «alle» og var en integrert del av hele miljøet, både spillerne, trenerne og alle i apparatet rundt.
Naturen var en viktig del av Nora. Hun elsket fjellet, hyttelivet i Lierne og turer utenfor de opptråkkede stiene. Hun viste oss steder, mennesker og kulturer vi ellers neppe ville ha oppsøkt. Med sin skarpe observasjonsevne og interesse for lokalhistorie og folkeminne var hun en levende og engasjert forteller, ofte med varme, humor og selvironi.
Omsorg for andre var en rød tråd i Noras liv. Hun brukte mye av sin kraft på å hjelpe mennesker som var syke eller sto i vanskelige livssituasjoner. Respekt og likeverd preget alle hennes møter med utsatte grupper. Hun så forbi det ytre, og kanskje var det derfor hun trakk folk til seg og ble en sterk samlende kraft. Nora levde for inkludering og fellesskap og sto alltid på de svakes side.
Da Gregus kom til verden – hennes øyensten og det kjæreste hun hadde – fikk livet med Nora en ny dimensjon. Engasjementet og omsorgen for omgivelsene fortsatte, med ekstra innsats for barn og unge. Helt til det siste beholdt hun kampgløden. Bare uker før hun døde, under et rehabiliteringsopphold på Unicare Røros, deltok hun i arbeidet med å lage plakater til en støttedemonstrasjon for det nedleggingstruede tilbudet.
Nå som Nora er borte, er det mye vi mister. Hun var vår hukommelse. Det var hun som dokumenterte og fortalte, levende og med masse humor, vår felles fortid. Våre tanker går til Gregus, pappa Sverre og resten av familien. Vi sørger, men er også dypt takknemlige for et livslangt vennskap med Nora.