Herold

Norske kommuner sørger for velferd fra vugge til grav. Nå må vi sørge for å fornye oss så velferden kan sikres for framtida – over hele landet.

Vi sier ofte at vi har en velferdsstat i Norge. Men i virkeligheten har vi egentlig velferdskommuner med noe stat på toppen.

Seks av tiav offentlig ansatte jobber i kommuner og fylkeskommuner. Det sørger for at de minste barna har gode dager i barnehagen. At elevene får god utdanning. At vi har hjemmetjenester, barnevern, sykehjem og legevakt. De planlegger hvordan byer og tettsteder kan utvikle seg, passer på at vi har vann i springen, at avfall blir håndtert og veldig mye annet.

At disse tjenestene i hver kommune er gode og finansiert av fellesskapet, er noe av det som gjør Norge til et av verdens beste land å bo i.

Fredag 9. januarmottok vi en utredning med navnet: «En bærekraftig kommunesektor – Kommunekommisjonens første delutredning». Det er i god norsk tradisjon en så kjedelig tittel at den ikke er i nærheten av å avsløre hvor viktig innholdet er. Kommisjonen forklarer innholdet godt: Hvis staten ikke gir kommunene større frihet til å drive effektivt og bruke arbeidskraften der den gir mest mulig velferd vil tilbudet gradvis svekkes.

Grunnen er ganske enkel: Det blir flere som trenger tjenester fra kommunene fremover, mens tilgangen på arbeidskraft vil gå ned i mange kommuner. Færre hender skal altså løse flere oppgaver.

I fire avfem av landets kommuner kan den samlede tilgangen på arbeidskraft reduseres med 30 000 i løpet av de neste 15 årene, som følge av nedgang i de mest yrkesaktive aldersgruppene. Samtidig vil det kunne bli behov for om lag 20 000 flere ansatte bare til å utføre oppgaver innenfor helse og omsorg i de samme kommunene, i hovedsak fordi vi blir mange flere eldre.

Det sier segselv at når du trenger 20 000 flere, men blir 30 000 færre, står vi overfor en gedigen utfordring. Og da har vi ikke tatt hensyn til at det også vil være behov for arbeidskraft til andre ting enn pleie og omsorg.

Det er nettopp derfor regjeringen i vår plan for Norge har gjort det til en hovedsak å mobilisere arbeidskraft, og å drive offentlig sektor bedre.

Allerede i budsjettet sist høst fikk vi enighet om konkrete tiltak. Vi faser ut overgangsstønaden for å få flere enslige forsørgere i arbeid, vi gjennomfører forsøk med arbeidsfradrag for å se om flere unge kommer i jobb, og vi effektiviserer og kutter i administrasjon i Forsvaret, helsevesenet og andre offentlige virksomheter.

Kommunene trenger merpenger, og de skal få mer penger. Men mange kommuner mangler også arbeidskraft for å løse sine oppgaver.

I Norge erdet lettere å skaffe penger enn å skaffe folk. Vi kan vedta mye i Oslo, men det hjelper lite hvis det ikke er nok folk til å gjøre jobben i kommunene. Det er derfor prisverdig at kommisjonen allerede i første delrapport har kommet med konkrete forslag. Det er gode forslag, så gode at noen av dem er gjennomført allerede før de ble foreslått.

Kommisjonen anbefaler at kommunene normalt ikke skal trenge å rapportere tilbake til staten om hvordan de har brukt øremerkede tilskudd for beløp under 500 000 kroner. I dag er grensen 100 000. Her har Finansdepartementet besluttet å tidoble denne grensen til én million kroner. Så her har vi gått enda lenger enn kommisjonen. Det gjør vi fordi vi stoler på at kommunene gjør det de skal uten at de må skrive en rapport om det etterpå.

Tiden de bruktepå å skrive rapporter, bør brukes til å gi gode tjenester i stedet. Kommisjonen tilrår å innlemme øremerkede tilskudd. Pengene skal i stedet gis som frie inntekter. Det betyr mindre tid på utlysning, søknadsskriving, saksbehandling og rapportering. Det er kommunene som vet best hvordan den siste kronen bør brukes. Også her er vi allerede i gang. I budsjettet vedtok vi å innlemme en rekke øremerkede tilskudd, samlet 1,6 milliarder kroner. Kommunene får de samme pengene, men de får også mindre detaljstyring fra staten på kjøpet.

Kommisjonen fremmer mange forslag de er enige om. Nå skal rapporten på høring. Vi ser frem til å se nærmere på kommisjonens ulike forslag, og til hvordan kommunene kan reguleres mindre. For bak enhver regulering finnes et godt formål. Men vi vet at summen av velment regulering kan gi et resultat som ingen egentlig vil ha. Vi må finne en god balanse mellom statlig styring og lokal frihet.