Herold

Her er appellen som Andrew Windtwood holdt under markeringen av FN-dagen for avskaffelse av vold mot kvinner

Takk for invitasjonen! Og takk for initiativtakerne for denne viktige markeringen. Det er en av de tingene som gjør meg så glad i lille Risør – det er så mye engasjement for så mange viktige saker, solidaritet, vilje og evne til å heve stemmen. Så tusen takk til deg og dere.

Litt, bitte litt, om meg selv, for å kanskje forklare litt om hvorfor akkurat jeg står her sammen dere.

Jeg er sykepleier, jobber på barneavdelingen ved SSA.

Dette er et yrke jeg kom seint inn i. Jeg har faktisk vært sykepleier i bare halvannet års tid, hele den tiden ved barneavdelingen.

Men under studiet mitt, hadde jeg den udelte gleden å jobbe ved Østre Agder Krisesenter, som ligger i Arendal. Dette er, som dere sikkert veit, et interkommunalt krisesenter for de åtte kommunene øst i Agder, Risør inkludert.

Der fikk jeg kjennskap til både de utrolige fine folka som jobber så tett på kvinner som er utsatt for vold i nære relasjoner, og fikk kjennskap til de utrolig fine folka, i all hovedsak kvinner, som hadde unnsluppet voldelige hjem, voldelige forhold.

En bratt læringskurve for meg, men du verden så mye jeg lærte. Om ikke annet bare ved å observere og diskutere og lytte til mine gode kollegaer, og beboerne på krisesenteret.

Også er jeg sønn av en feminist. Jeg er bror av feminist. Og jeg er selv en feminist.

Menn er mer utsatt for vold i vårt samfunn enn kvinner.

MEN. Der volden mot menn i all hovedsak skjer mellom ukjente, så foregår vold mot kvinner i dette landet i stor, stor grad innenfor nære relasjoner. Nettopp i de situasjonene, i de mellommenneskelige forholdene, bak de veggene, i de rommene – der en skulle kunne føle seg tryggest. I kvinners hjem. I kvinners ekteskap eller kjæresteforhold. I kvinners senger. Under kvinners dyner.

Ikke bare er alt dette arenaer der enhver skal kunne føle seg, og VÆRE, trygg, men det er også de arenaene der omverdenen har minst innsyn.

Skjult bak privatlivets tabubelagte fred, er det få som stiller de viktige, ubehagelige spørsmålene. Samfunnet har fortsatt en grunnleggende, instinktiv holdning om å ikke blande seg, ikke stikke nesa si der den ikke hører hjemme – og dermed ikke se det som ofte er rett foran øynene våre.

Vold mot kvinner tar mange former. Det er den fysiske volden i all sin grusomhet, det er den kontrollerende volden; økonomisk kontroll, sosial kontroll, det er den psykiske volden; angrep på kvinners selvtillit og selvbilde, angrep på kvinners evne til å jobbe, til å håndtere hverdagen selv – uten sin overgriper. Det er den seksuelle volden; dette ultimate våpenet for undertrykkelse, makt og skam. Det er den digitale volden; den forstummende volden i kommentarfeltene som målrettet hindrer kvinner i å delta i samfunnsdebatter, ytre seg i det offentlige, delta i demokratiet.

Og bak alt dette står menn. I et enormt flertall. Ikke utelukkende menn, men nesten.

Som Rebecca Solnit skrev i sin bok Men explain things to me; vold har ikke en rase, en klassetilhørighet, en religion eller en nasjonalitet. Men den har et kjønn.

På en klode full av krig og sult og overgrep og totalitarisme på frammarsj, så er, ifølge FN, vold mot jenter og kvinner den største, globale menneskerettighetskrisen i verden i dag. Ofre for denne volden er i alle land, i alle sosioøkonomiske samfunnslag, innenfor alle religioner (eller ikke religioner), i alle byer og i alle bygder i alle nabolag.

Ifølge statistikken har 1 av 4 jenter og kvinner i Norge opplevd vold.

10 % av norske kvinner oppgir å ha opplevd alvorlig fysisk vold i nære relasjoner.

10 % av norske kvinner har blitt voldtatt i løpet av livet. Halvparten av disse før de var 18 år gamle.

Personlig tror jeg ikke på disse tallene.

Jeg tror dessverre det er grunner til å tenke at tallene er høyere enn det. Særlig hvis vi definerer vold som mer enn kun fysisk og seksuell vold. Noe jeg bestemt mener vi skal.

FN har flere ganger kritisert Norge for sin håndtering av vold mot kvinner.

Lang saksbehandlingstid, nedverdigende og re-traumatiserende prosedyrer for anmeldelse og undersøkelse, at Norge har en for svak lovgivning knyttet til seksuell vold.

Det er naturlig å tenke at det er store mørketall på dette her i Norge.

En studie fra 2023 viser at kun 1 av 5 voldtektssaker noen gang blir kjent for politiet. Kun 1 av 3 saker med alvorlig, fysisk vold.

8 av 10 anmeldte voldtektssaker henlegges.

En fjerdedel av alle drap i Norge er partnerdrap. Svært mange av disse har allerede vært i kontakt med hjelpeapparatet før drapet finner sted.

Saker med kontrollerende vold, digital vold, økonomisk vold – ender nok så å si aldri på politiets bord.

Når kvinner er tvunget til å gjennomleve slike traumer, slik vold, fører det ofte til en tvil om sitt egenverd, sine valg, sin verdi og sin egen makt, innflytelse, på eget liv. Sårene sitter dypere enn de fysiske skadene, og varer lenge etter at blåmerkene er borte.

Og slik vold mot kvinner er ikke bare et symptom på volden som er utøvd, men også samfunnet som, bevisst eller ubevisst, lar volden fortsette. Lar lidelsene vedvare. Lar traumene leve videre bak lukkede øyne.

Denne volden har også så altfor, altfor ofte flere ofre enn kvinnen selv.

Barn blir både utsatt for samme volden som sin mor, eller de blir vitne til volden.

Begge deler er traumatiserende. Begge deler er vold mot barna. Og begge deler fører med seg langvarige lidelser og traumer, og kan ødelegge liv.

Vi må også snakke i solidaritet med alle de sivile kvinner i konfliktområder, i krigssoner, som systematisk og strategisk utsettes for de groveste overgrep og vold jeg tror vi kan tenke oss.

Tankene mine går i dag særlig til kvinnene i Gaza, kvinnene i Sudan, i Ukraina, i Afghanistan.

Slike overgrep utføres som en del av bevisste krigsstrategier, og er ikke resultatet av tilfeldige overgripere i de forskjellige militære styrkene.

Og selv om disse overgrepene regnes som en alvorlig krigsforbrytelse, har det vist seg nærmest umulig å verken straffe overgriperne, eller få noen som helst form for oppreisning i etterkant – verken for ofre eller pårørende.

FNs generalsekretær Guterres har uttalt at vold og overgrep mot kvinner er en reell skam for menneskeheten, og FN har vedtatt målretta resolusjoner for å bekjempe slik vold, men resolusjoner og lover og, dessverre altfor ofte relativt tomme, trusler om straff, har knapt påvirket voldsutøvelsen mot kvinner i konfliktsoner.

Krig er vold. Krig er massedrap. Både på soldater og sivile. Menn og kvinner. Barn og eldre.

Men jeg klarer ikke la være å mene at den systematiske, overlagte volden mot sivile, som oftest seksuell vold, mot jenter og kvinner – barn og voksne – representerer et eget nivå av menneskelig lavmål – kall det gjerne ondskap om du vil – selv i en krigssituasjon.

Også er det viktig å ha i tankene, at denne volden mot kvinner også inkluderer å hindre jenter skolegang, hindre kvinners deltakelse i samfunnet de lever i, hindre kvinners kulturelle deltakelse, og hindre kvinners grunnleggende frihet.

Hva kan vi gjøre!

Styrk, og vern om, de økonomiske rammene for hjelpeapparatet knyttet til vold i nære relasjoner. Øremerka midler til krisesentrene, slik at disse ikke blir rammet av svingninger i kommuneøkonomien.

Samtidig som forebyggende tjenester, i førstelinje kan styrkes økonomisk, men også med kompetanseheving! Kunnskapen til å gjenkjenne tegn på vold, på overgrep.

Samtykkeloven!

Norge har vært under internasjonal kritikk for ikke å ha en tydelig samtykkelov. FNs kvinnekommisjon har vært tydelig på dette, internasjonal rett har vært tydelig på dette, kvinnebevegelsen har vært tydelig på dette.

Fra og med første juli i år, har vi hatt en slik samtykkelov, som eksplisitt sier at seksuelt samvær skal ha et konkret og uttalt samtykke fra begge parter, i ord eller handling, som loven nå sier.

Det er et utrolig viktig steg i å konkretisere i lovtekst hva en voldtekt er. Selv om det kan sies at loven kom på plass seint, og at 12 representanter fra ett parti på Stortinget stemte imot lovendringen.

Men slike lover, knyttet til voldtekt, til vold, til overgrep, trer jo dessverre i kraft kun ETTER at overgrepet har skjedd. Det er lite erfaringsmessig som tyder på at loven har en nevneverdig avskrekkende effekt når det kommer til vold mot kvinner, vold i nære relasjoner, vold i hjemmet. Til det er problemet for stort, og for utbredt.

Så hva da?

Snakk sammen! Bryt tabuet! Tør å stille de vanskelige spørsmålene!

Det sies at undertrykkelse blomstrer i stillheten. At vold får næring i mørket, bak lukkede gardiner.

Så vi må snakke med våre søstre, våre venninner, våre mødre og våre døtre.

Vi må kunne stille de umulige spørsmålene, med kjærlighet og omsorg og trygghet. Særlig hvis magefølelsen sier at vi burde.

Vi kan oppsøke arbeidsgivere eller helsevesen. Og vi kan oppsøke Krisesentrene.

Krisesentre er ikke bare et botilbud, men har også et svært godt tilbud for dagbrukere – samtaler, veiledning, erfaringsdeling og omsorg.

Bruk de tilbudene som finnes!

Men vi trenger ikke lære våre døtre å ikke bli utsatt for vold. Og å bryte stillheten er ikke nok. Vi må takle uvitenheten om hva vold mot kvinner er, og hva vold mot kvinner gjør.

Snakk. Med. Gutter.

Det holder ikke å lære våre sønner til ikke å bruke vold, ikke slå, ikke voldta, ikke undertrykke. Det er en selvfølge at vi gjør det – håper jeg og tror jeg – men det handler om mer enn det.

Vi må lære våre sønner om likestilling. Om feminisme. Vi må snakke med være sønner om noe så grunnleggende som respekt og medmenneskelighet – uavhengig av kjønn.

Og vi må utstyre våre sønner med et emosjonelt vokabular og emosjonelle verktøy til å håndtere samlivets berg og dalbaner, og ikke minst samlivsbrudd, UTEN å ty til vold av noe slag.

For vold mot kvinner har en viss tendens til å gå i arv. Barn som vokser opp i voldelige hjem, er i en større fare for selv å bli voldsutøver, eller voldsoffer. Det man vokser opp med som en normal tilstand, normal oppførsel, forblir ofte instinktivt normalt videre i livet.

Det gjelder heldigvis positive handlingsmønstre, men det gjelder jo også de negative.

Jeg tenker det er så viktig at vi menn deltar i disse samtalene. At vi menn snakker sammen om vold mot kvinner. At vi menn tør snakke med andre menn, som kanskje utøver nettopp slik vold, og ta de vanskelige samtalene med dem.

For det finnes hjelp for dem også. Det finnes behandling. Og det finnes håp om å snu slike trender hos den enkelte mann.

Dette er i det hele tatt en kamp kvinnebevegelsen burde sluppet å ta! Dette er en kamp menn burde ta! For det menn vi er nødt til å nå fram til, det er menn vi må lære opp.

Også vi må snakke med voksne menn, for her er det en overvekt av voksne menn, om digital vold. Om hersketeknikker. Om kontrollerende språk.

Øke forståelsen av hva kontrollerende vold gjør med mennesker, med kvinner. Og hvordan det er både personlige tragedier og skjebner, men også hvor mye samfunnet, vi alle, taper på at kvinner er hindret fra å delta fullt ut i arbeidslivet, i samfunnsdebatter, i det politiske, demokratiske samfunnet vi alle lever i.

Så vi må også snakke med våre brødre, våre kompiser, våre fedre og våre bestefedre og våre sønner! For det er der det er best håp for å finne løsninger, framgang og en faktisk slutt på volden mot kvinner.

Handling er motgiften til håpløshet! Sa Joan Baez en gang.

Bare en handling som at vi samles her i kveld.

Handlingen å lytte til det vi alle har å si om dette.

Handlingen det er å bry seg om dette. Å ta det med seg hjem i kveld. Ha det i veska i morra.

Og handling er best gjort på lag. Sammen. I solidaritet.

Aktivisme trenger ikke foregå på barrikader, lenka fast i noe. Aktivisme er en mellommenneskelig handling for å øke kunnskapen hos hverandre om saker som er viktige for oss. Aktivisme er finne fellesskap i å kjempe for det vi så bestemt mener er det riktige.

Så igjen, tusen takk til Venkah som tar initiativet til arrangementet i kveld.

Og takk for meg.