Herold

Har du opplevd nesten å drukne? Det har jeg. Da jeg var 6 år hadde jeg lært enkle svømmetak og kunne holde meg flytende noen meter. Min bror Arne og jeg kastet ball til hverandre i vannet, kameraten Odd stod i midten og forsøkte å fange den. Hendelsen skjedde på Nystrand, ikke langt fra den kjente Olavsberget camping og badeplass i Porsgrunn.

Ballen for over meg, så jeg svømte de få meterne for å få tak ideen.

Da jeg skulle søke bunn, var den der ikke. Det var brådypt og panikken grep meg. Det ble kaving med armer og bein, til ingen nytte. Jeg husker enda jeg skimtet overflaten der nede fra dypet, som et skrekkbilde. Mor til Odd kom til unnsetning det remmer og tøy kunne holde. Hun fikk meg ut av vannet og på land. Noe væske hadde jeg slukt, en slukøret 6-åring ble med på kursen hjemover.

Opplevelsen satt i meg lenge, vannskrekk var et dekkende uttrykk. I femte klasse måtte Porsgrunns svakeste svømmere ha oppsamlingsheat på Vestsiden skole, på kveldstid. Etter hvert klarte jeg å komme meg over bassenget. Det verste jeg visste i 8 klasse, på Tveten ungdomsskole i Eidanger, var den obligatoriske stafetten som avsluttet svømmetimene.

Det gjaldt jo ikke å svikte laget, man måtte buksere så raskt som overhodet mulig over til den andre bassengkanten og tilbake igjen. Det var en sann lidelse. Enkelte av klassekameratene deltok i Kattøya rundt i Eidangerfjorden sommerstid. De crawlet som en blanding av fisk og sel og hadde nesten svømmehud mellom tærne.

Da jeg nådde 18 bestemte jeg meg for å oppsøke vannet frivillig, for å bedre ferdighetene. Jeg kom meg, men nådde aldri nivået til mine klassekamerater fiskene. Som lærer blir man tildelt ulike fag og jeg ble satt på svømmeundervisning i 5 skoler i 3 ulike kommuner. Et vikariat jeg hadde i 1983–84 var på Værum skole i Nærøysund, på grensen til Nordland fylke. Forbilledlig hadde folket på Måneset bygget basseng på dugnad. Dette kunne flere steder trenge i vår tid. Lengst fartstid ble det på Guddal skule i Fjaler i Vestland, der jeg underviste svømming sammenhengende i 30 år, mesteparten av tiden med et hovedansvar. Fjaler kommune sine 40 talls svømmeundervisere fra barnehage og skole måtte hvert år få godkjent livredningsprøve, først ved Dingemoen skole, de senere år på Haugland. Da jeg registrert at jeg var blant den bestehalvparten av disse livredderne, skjønte jeg at mitt handikap var overvunnet.

Elevene ved Guddal utviklet en svært sterk svømmekultur. Det kom elever helt ned i 2. klasse og tryglet om å få svømme 1000 meter i løpet av timen. De fleste klarte 200 metermerket, noen svømte så langt som 3000 meter i løpet av en dobbelttime. Havhestenmerker ble utdelt. Samtlige klarte 25 meter, også de som kom til bassenget i 1. klasse med vannskrekk. Nøkkelen til framgangen var å legge opp undervisningen med progresjon på samme måte som annen undervisning.

For hvert år tok elevene et mer avansert av Svømmeforbundets livredningsmerker. Alle var besatt av å klare neste utfordring. Når du har bestemt deg for noe, får du det som regel til. Det gjaldt også denne gjengen. Det var ingen elever noen år som ikke avanserte til neste steg. Slikt blir det framgang av.

Da Torbjørn Rø Isaksen var kunnskapsminister, signaliserte han i 2016 nye svømmekrav. Svært mange rektorer meldte at disse var høyt over det nivået de fleste elever befant seg på. Jeg bestemte meg for å teste våre elever mot disse kravene. De gikk bl.a. ut på å svømme 100 meter bryst og rygg, flyte i 3 min. og kunne hente en gjenstand fra bunn. Samtlige i storskolen, elever over 10 år, klarte kravene på strak arm. Da vi returnerte til skolen, utbrøt rektor Bjarne Huseklepp med begeistring; «vi er ferdig med kravene, før de er innførte».

At ikke alle skoler får sine elever til et tilsvarende nivå kan ha flere årsaker. Jeg vet at noen bruker timene til lek og moro, elevene får stort sett gjøre det de ønsker. Det gjorde vi også det sistekvarteret av timen. Det er noen steder satt inn vikarer kun som badevakt. Det hjelper heller ikke på svømmeferdighetene når kommunen tømmer vannet ut av bassenget som et økonomisk sparetiltak. Det er et tankekors at folk flest får bedre råd, vi får stadig flere millionærer og milliardærer, samtidig som vi ikke har råd til å lære ungene livsviktige ferdigheter. De bør bli i stand til å kunne berge både seg selv og andre, om nødvendig. Dersom du har en utfordring i livet, har et område du er svak på, kan du godt omgjøre det til en suksess.