Herold

Bærum kommune står midt i en smertefull omstillingsprosess der store innsparinger rammer mennesker med utviklingshemming. Til tross for utallige innspill og protester raseres dagtilbudet bygget opp over 30 år. Støttekontakt og individuelle tjenester kuttes.

Summen av dette peker i én retning: tilbake mot institusjonene.

Viktige innspill har kommet fra dem som rammes, fra pårørende og ansatte. Likevel møtes vi av ord som «ansvarlig omstilling», «trygghet» og «dialog». Men hvor er ansvaret, tryggheten og dialogen når ingen av oss vet hva som skjer neste måned?

Å ta ansvar – også når valgene er vanskelige

Vi trenger ikke flere ord uten innhold. Det vi står i, er en prosess uten reell politisk styring – en prosess som griper direkte inn i livene våre hver eneste dag. Og de som holder i rattet, styrer oss i retning av institusjonsomsorg.

For hva annet skal vi kalle det når nesten hele livet utspiller seg der du bor, avbrutt av et par timer der du drar sammen med naboen og ansatte i boligen til et annet lokale – før du returnerer igjen? Og mulighetene til å dra på aktiviteter som er viktig for akkurat deg, er svært begrenset, for det er ikke ressurser i boligen, og støttekontakten har du mistet.

Når fagmiljøene i dagtilbudet går i oppløsning, og aktivitetene reduseres til 45 minutter med bingo, brettspill eller film, er tilbudet i tillegg tømt for innhold. Det loves forbedringer og økt aktivitet, men med færre lokaler og flere mennesker med behov er det vanskelig å se hvordan det kan bli bedre.

Derfor er vi ikke trygge. Vi er fremdeles ikke med i dialogen. Og vi vet ikke hva som vil skje i morgen, eller neste måned, eller måneden etter. Eller når kommunen skal spare inn enda mer penger i neste budsjett.

Mennesker med utviklingshemming er nå forsøkskaniner i kommunens kuttprosjekt, med høy risiko og deres livskvalitet i spill. Fortsetter utviklingen, må Bærum erkjenne at den gjeninnfører institusjonsomsorgen og at grunnleggende menneskerettigheter står på spill.

Det er et paradoks at denne prosessen skjer samtidig med at konvensjonen for rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) har blitt en del av norsk lov gjennom menneskerettsloven.

Politikerne kan ikke overlate styringen til administrasjonen alene, men må overta kontrollen og styre retningen. Stopp opp og se hvor vi er på vei. Involver oss, og de som jobber i tjenestene som ser konsekvensene i praksis.

For slik utviklingen er på vei nå, bryter den både med lovverk og de verdier og intensjoner som tjenestene skal bygge på. At alle mennesker er like mye verdt, og skal ha mulighet til å leve et meningsfylt og aktivt liv med deltagelse på livets ulike arenaer.

Men politikerne må ta over rattet nå, for det haster å endre kurs.

Sitat NFU

Budsjettkutt som rammer de svakeste

Et råkjør uten oversikt

Dagtilbud – fra tilbud til ran