Herold

For Øst-Finnmark sin del har regionen ventet i over 20 år på en nødvendig 420 kV-forbindelse.

Svar på artikkel i Kapital, 9. Januar 2026.

Digitaliseringsminister Karianne Tung har rett i én ting: Norsk næringsliv må gripe mulighetene som ligger i kunstig intelligens. Problemet er bare at hun later til å tro at vilje og tempo i næringslivet er den største flaskehalsen. Det er det ikke.

Den virkelige flaskehalsen er strømnettet.

Som styreleder i Varanger Kraft har vi de siste årene mottatt flere titalls konkrete henvendelser knyttet til etablering av datasentre i Øst-Finnmark, inkludert AI-relaterte anlegg. Det er ikke mangel på investeringsvilje, kompetanse eller ambisjoner som stopper disse prosjektene. Det er manglende nettkapasitet. Punktum.

Det hjelper lite å fortelle norsk næringsliv at de må «kjenne sin besøkelsestid», når staten selv, gjennom Statnett og Energidepartementet, ikke leverer de mest grunnleggende forutsetningene for ny industriell aktivitet.

For Øst-Finnmark sin del har regionen ventet i over 20 år på en nødvendig 420 kV-forbindelse. Nå ser det ut til at vi kanskje, med litt flaks, kan få den på plass om ytterligere 10 år. I mellomtiden snakker vi høyt om AI-datasentre, hydrogenfabrikker og nye grønne næringer, vel vitende om at kraften ikke kan flyttes dit den trengs.

Dette er ikke bare et regionalt problem. Det er et nasjonalt systemsvikt.

Et illustrerende eksempel er saken fra Raufoss, der Nammo i en periode ikke fikk tilgang på den relativt beskjedne effekten som var nødvendig for å øke produksjonen, samtidig som nettkapasiteten i området allerede var bundet opp. I den offentlige debatten ble dette omtalt som en situasjon der industriproduksjon måtte vike for datasenterbruk, av enkelte spissformulert som at ammunisjon tapte mot kattevideoer. Selv om virkeligheten naturligvis er mer sammensatt, illustrerer saken likevel et dypt alvorlig poeng: Når transmisjonsnettet er fullt, har samfunnet i praksis fratatt seg muligheten til å prioritere mellom kritisk industri, forsvar, verdiskaping og digital infrastruktur.

Det grunnleggende problemet er manglende overføringskapasitet i transmisjonsnettet. Det ansvaret ligger ikke hos næringslivet. Det ligger hos Statnett, Energidepartementet, energiministeren og til syvende og sist regjeringen. Når konsesjonsprosesser for kraftlinjer og ny produksjon tar et tiår, eller to, kan man ikke samtidig forvente at Norge skal være i front i den globale konkurransen om AI-basert industri.

Jeg jobber selv i Northern Europe Energy Group, som utvikler energiprosjekter innen datasenter, hydrogen og batterisystemer i Finland og Baltikum, nær 5 000 MW totalt. Der har vi for lengst forstått realitetene: Skal man lykkes, må man satse der kraftproduksjon og nettutbygging skjer raskt og forutsigbart. Det er ingen ideologisk øvelse, det er ren industriell logikk.

Derfor er det på tide å snu perspektivet. Norsk næringsliv er ikke problemet. De er klare. Kapitalen er klar. Teknologien er klar. Det som ikke er klart, er kraftsystemet.

Digitaliseringsministeren bør kanskje stikke fingeren litt dypere i jorda, og deretter ta en grundig alvorsprat med energiministeren. For uten strøm, nett og tempo i utbyggingen, blir AI-optimismen nettopp det: optimisme. Ikke politikk.

Og i AI-kappløpet er det realiteter, ikke retorikk, som vinner.