Herold

Verden står nå i en svært alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon, og det er påfallende hvor raskt utviklingen har skjedd. I Norge har vi måttet erkjenne at vi ikke har vært forberedt – mentalt eller materielt – på det som kan komme. Dessverre er dette fortsatt tilfellet. Det er grunn til å hevde at Norge verken militært eller sivilt er rustet for en stadig farligere verden. Utviklingen av vår beredskap går rett og slett for sakte.

Det er nå snart fire år siden Vladimir Putin invaderte Ukraina, og det er bare ett år siden Donald Trump ble gjenvalgt som president i USA. På kort tid har de to mektige lederne i praksis lagd helt nye spilleregler i verdensordenen. Selv om begge land har lang historie med å invadere andre nasjoner og å gjennomføre regimeendringer, er vi nå vitne til noe helt nytt.

Det gjøres ikke engang forsøk på å rasjonalisere eller forklare hvorfor sterke land regelrett overtar andre land eller landområder. Trump virker ikke å ha noen spesielle ambisjoner om regimeendring i Venezuela, og har i stedet tenkt å diktere landet, inkludert at olje skal leveres rett til USA. Dessuten er vi vitne til at USA er villige til å regelrett stjele land fra en alliert og et Nato-land.

Spørsmålet som får verden til å holde pusten er selvsagt: Hva blir det neste? Hvordan vil Russland og Kina operere i en verden hvor det eneste som gjelder er den sterkestes rett?

Vi nordmenn har kommet til en slags kollektiv forståelse om at verdensorden som har eksistert siden inngangen på 1990-tallet nå er over. Enigheten om den nye langtidsplanen for Forsvaret, som tidligere forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) landet sommeren 2024, er det tydeligste tegnet til nå på at norske politikere tar situasjonen innover seg. I lys av den seneste utviklingen, mener vi likevel det er grunn til å fastslå at vi ikke jobber raskt nok.

På militær side må vi ta innover oss at Nato i Donald Trumps tid preges av usikkerhet. Et slagkraftig forsvar er den eneste troverdige avskrekkingen Russland eller andre potensielle fiender vil respektere. Det framstår nå åpenbart at Europa og Norden må representere dette troverdige forsvaret selv, innenfor Natos rammer.

På sivil side må vi forberede oss på at vi kan måtte klare oss mer selv, blant annet når det kommer til matsikkerhet. Og vi må spørre oss om vi er rustet til å løse plutselige kriser, for eksempel i helsevesenet eller i kraftbransjen. Og vi må ta innover oss at flere kriser kan treffe oss samtidig.

I begge tilfeller er Norden helt avgjørende. Norge, Sverige, Finland, Danmark og Island må jobbe tettere sammen, lære av hverandre og gjøre seg avhengig av hverandre. I en stadig mer usikker verden er våre fysiske naboer også våre nærmeste allierte.