Herold

– Man får sine kort utdelt, og så må man spille dem så godt som mulig, sier Marie Lysen Eggen.

(Gudbrandsdølen Dagningen): Den aktive fotballspilleren og ambulansearbeideren fra Biristrand fikk livet snudd på hodet i februar 2022.

Fire år etter, har hun klart det mange ser på som utenkelig.

– Jeg har bevist for meg selv at det nytter å ikke gi seg, sier Marie Lysen Eggen.

Ble oppdaget ved en tilfeldighet

Vi møter henne på Suttestad i Lillehammer. Her bor hun sammen med ektemannen Jonas, og barna Tilje (6), Solveig (4) og Jonathan (14). Det er stille i huset, men Marie har allerede hatt nok å gjøre på morgenkvisten.

– Etter at jeg ble syk har barna vært superflinke med å hjelpe til, men i dag tidlig ble ikke bare søpla kastet. Posene med ulltøy som skulle bli med i barnehagen gikk også i containeren. Da måtte fiskestanga fram, sier Marie og ler.

29-åringen er full av latter og smil der vi sitter i sofaen, men det er ikke en solskinnshistorie vi får høre om. Marie har hatt det langt tøffere enn det som er vanlig i hennes alder.

– Det startet med en tilfeldighet. Jeg datt og slo hodet på ungdomsskolen, og ble fraktet til sykehus. Etter flere undersøkelser fikk jeg påvist svulst i hjernestammen. Den var godartet, men satt på en plass som ikke er mulig å operere. Som 13-åring skjønner du ikke så mye, men det var helt klart et «slag i trynet». Jeg ante jo ikke hva en svulst var engang, sier hun.

Kom helt plutselig

Marie forteller om en utfordrende oppvekst. Hun fikk tidlig påvist ADHD og Tourettes, og led lenge av angst. Men på fotballbanen fikk hun «fri» fra tankene. Trening betydde mye for den unge jenta. Og det skulle vise seg å bli en del av «redningen» da hun i 2022 ble lam på hele høyresiden.

Over natta.

– Jeg var på vei til Brumunddal for å lade bilen. Plutselig ble jeg ekstremt svimmel og fikk kraftige synsforstyrrelser på høyre øye. I tillegg ristet hele høyresiden av kroppen. Jeg ringte fastlegen som lurte på om jeg hadde angstanfall. Det visste jeg med en gang at det ikke var, sier hun.

Lysen Eggen som da var 25 år kommer seg såpass at hun klarer å kare seg hjem. Men tilstanden vedvarer. Pulsen banker, svimmelheten kommer og går og blodtrykket er skyhøyt. Tre dager etter ble hun innlagt på Lillehammer sykehus. Legene fryktet at hun hadde fått økt trykk i hodet.

– Svulsten ble grundig undersøkt. De kunne ikke se at den har vokst noe, men det er veldig trangt i hjernestammen, så om den bare har vokst litt, kan det være nok til at den ligger og irriterer nervebanene. Resultatet av dette var en lammelse av kroppens høyreside, forteller hun. Marie kjempet seg tilbake etter å ha blitt lam

– En bauta

Marie blir liggende en uke og blir utskrevet i rullestol. Den aktive småbarnsmoren kunne ikke lenger gå for egen maskin. Nå ventet opptrening på både Ottestad og Sunnaas.

– Livet ble snudd helt på hodet. Med en liten baby og en toåring hjemme måtte jeg «forlate» dem over lengre perioder. Hadde jeg ikke hatt mannen min Jonas, vet jeg ikke hvordan det skulle gått. Han har vært en bauta hele veien, sier hun.

29-åringen forteller om en omveltning få kan forstå. Alt som var en selvfølge å få til tidligere, ble vanskelig. Bare det å svelge enkelte typer mat, skjære brød, vaske seg og å gå på do bød på problemer.

Men Marie bestemte seg tidlig for å trene seg tilbake. Ta dag for dag.

– Jeg har aldri vært typen som gir seg. Men jeg legger heller ikke skjul på at det har vært sørgelige stunder med gråt og fortvilelse. Du aner ikke hvor sinna jeg kan bli inni meg når jeg ikke klarer å løse utfordringene, sier hun og smiler.

Marie rull 2

– Jeg elsker å møte min andre familie på Mova, sier hun.

Den forholdsvis nye treningsformen hyrox er ett av høydepunktene i uka. Her får Marie virkelig brynt kroppen på alle de forskjellige øvelsene. Det å oppleve mestring gang etter gang, gjør noe med selvtilliten og humøret.

– Men du kan tro jeg var nervøs for å vise meg fram på et treningssenter i starten. Jeg kjente mye på skam. Det har heldigvis sluppet taket nå.

Om savn og nye mål

Marie savner fotballen og jobben som ambulansearbeider. Hun er ufør, men håper at hun en dag kan få oppleve arbeidslivet igjen.

– Jeg er en rastløs sjel og ønsker å bidra i samfunnet. Om jeg noen gang klarer å jobbe 100 prosent tviler jeg på, men kanskje en deltidsstilling er mulig. Til sommeren har jeg også satt meg et mål om å lære meg å sykle igjen. Og så har jeg fryktelig lyst til å gå Pilgrimsleden fra Lillehammer til Trondheim. Men da må familien være med, sier hun og gliser.

Maries beste råd til de som opplever så store endringer i livet, er å aldri gi opp.

– Det er lov å være lei seg, gråte og kjenne på urettferdighet. Det har jeg gjort mange ganger, men det som virkelig hjelper, er å gå inn med en positiv innstilling. Bruk folkene rundt deg, vær fysisk aktivt så langt det går og ikke glem humor. Å le av trivielle ting og hendelser, har vært avgjørende for meg, sier hun og smiler varmt.