Herold

– Verdens religioner er viktige faktorer for samfunnsutviklingen, skriver Bjørn Sturla Odden.

Det norske samfunnet er preget av kirkens grunnleggende holdninger samt etiske og moralske retningslinjer. Kirken har gitt oss forutsigbarhet og en trygg samfunnsutvikling. Den har en oppgave med å videreføre våre tradisjonelle seremonier og være en møteplass for bønn, fellesskap, meditasjon og sosialt samvær, gjerne med mer sang, musikk og livsglede.

Vårt indre kompass for samvittighet er basert på sannhet og rettferdighet, men disse elementene er i ferd med å bli borte i samfunnet vårt. Dette kompasset er viktigere enn politi og lovverk for å bevare et rettferdig og trygt samfunn, og det gir oss mulighet til å nå våre gode forsetter og målsetninger. Uten samvittighet, empati og omsorg for hverandre ender vi opp med økende grådighet og et kaldere samfunn, med ensomme, utrygge og gledesløse mennesker. De fleste merker allerede denne utviklingen. En samlende og inkluderende kirke kan styrke og videreutvikle våre moralske kompass.

Kirken vår har tatt mange grep for å tilpasse seg samfunnsutviklingen, men er dette tilstrekkelig til å snu befolkningens manglende tilhørighetsfølelse til kirken. Hvorfor reduseres menneskenes tillit til kirken og troen på det som ligger utenfor vår fatteevne. Dette er grunnleggende spørsmål som må avklares for å sikre en utvikling som kan videreføre kirken som et moralsk og etisk samlingspunkt og livsveileder.

For hundre år siden var det håp og gudstro som ga befolkningen livsmot og styrke til å leve i nød og fattigdom. Dagens befolkning stoler på seg selv og vårt velferdssystem, og samfunnstrenden er at det er naivt å tro på en Gud som ikke er synlig og vitenskapelig dokumentert. Er det de som tror at naturens fantastiske mangfold og samspill blir styrt av tilfeldigheter som er naive, eller er det de som tror at det må være noe guddommelig bak jordens og universets drift og opprinnelse. Albert Einstein sa at hans kunnskap om naturen og naturlovene styrket hans tro på at det ikke kan være tilfeldigheter som styrer naturens prosesser.

Kirken ble tidligere oppfattet som fordømmende, og mange synes fortsatt at den er gledesløs og gammeldags. Seremonier, ritualer og kirkester som gir mange en følelse av trygghet og gjenkjennelse, oppfattes av andre som gammeldagse og uten samtidsaktuelt innhold. Kirkens handlinger og ritualer skal ikke være et spill for galleriet eller en arena for å demonstrere sin «prektighet». Kirken skal gi trygghet og være kjærlighetens budbringer som stimulerer det gode i oss og inspirerer til omsorg og empatiske handlinger.

Religionenes historiske fortid, med religionskriger, maktmisbruk, undertrykkelse og dommedagstrusler for å beskytte ledernes makt og privilegier, vekker tanker om dobbeltmoral, selvgodhet og fordømmende holdninger. Religionenes kamp om hvilken Gud eller religion som er den eneste riktige utløser forfølgelse, kriger, motsetninger og splittelse. Påstander om at porten til et eventuelt paradis er stengt for alle som ikke er født på riktig sted og knyttet til riktig kultur og religion, er ikke representative for en kjærlig og rettferdig Gud. Evig fordømmelse for alle som ikke tilhører riktig religion er en hersketeknikk og en trussel som ikke er forenlig med den kjærlige og barmhjertige Gud som menneskene søker etter.

Alt dette fremkaller tvil hos mange mennesker. Ingen har enerett til Gud, og ingen har fasit på hva som er den eneste riktige religion. De fleste demokratiske land har innført religionsfrihet, som åpner for fellesskap, fredelig sameksistens, forent tankekraft og samstemte bønner om fred og livslykke for alle. Dette må bli et felles mål for alle mennesker på jorden.

Vi bør alle videreføre vår religiøse tilknytning og kultur dersom det har gitt oss den tryggheten og tilhørighetsfølelsen vi søker, men vi må ikke dømme andre som ikke tror eller mener det samme som oss. Forskjellige kulturer må respektere hverandre og akseptere meningsforskjeller og kulturelle ulikheter som oppstår som følge av flyktningstrømmer og endrede bosettingsmønstre.

Verdens religioner er viktige faktorer for samfunnsutviklingen. Alle religioner må derfor forlate utdaterte holdninger slik at intensjonene til religionene og befolkningen er sammenfallende. Religionene må tilpasse seg internasjonale regelverk for demokrati og menneskerettigheter og respektere forbudet mot rasistisk og kjønnsmessig forskjellsbehandling. Alle må rette seg etter lover og kulturen i det landet man befinner seg i.

Islamsk religion praktiseres strengt etter Koranens skrifter. Den gir retningslinjer for tro, moral og lovgivning. Regler, lovverk og kjønnsroller er tilpasset kultur, livsform og sedvane fra tiden før det 14. århundret. Religionen krever at frafalne og alle som ikke følger Koranens regler og påbud kan drepes. I mange muslimske kretser blir barn lært opp i henhold til Koranens påbud. Dette er ikke en kritikk av muslimene. Det er deres religiøse ledere som har ansvaret for fornyelse og nødvendig utvikling av religionen.

Oppfordring til kriminalitet, terror, drap og vold blir betraktet som kriminelle handlinger i de fleste land. Politiet og PST er ansvarlige for befolkningens trygghet og for at gjeldende lover blir etterfulgt.