Herold

Vi vet jo at det ikke er krise å henge litt bak mesteparten av semesteret.

«Skippertak» er etfenomen mange av oss kjenner altfor godt til. Går man inn på Jodel i eksamensperioden, dukker det raskt opp et kjent spørsmål: «Hvor mange dager for A i …?»

Vi vet jo at det ikke er krise å henge litt bak mesteparten av semesteret.

«Det er jo lenge til eksamen, vi har masse tid igjen.»

Forelesere minner oss om at man burde jobbe jevnt og trutt, men hvor mange av oss gjør egentlig det? Er det ikke lettere å prioritere verv og studentforeningen hele semesteret, og så bare locke inn en uke eller to før eksamen?

Men er dette egentlig en god løsning?

Når én firetimers vurderingssituasjon bestemmer hele karakteren, er det lett å forstå hvorfor så mange nedprioriterer kontinuerlig arbeid. Ofte finnes det rett og slett ikke noen reelle incentiver for å stå på underveis.

Innleveringer og andre aktiviteter finnes, men de er ofte bare et krav for å få kursgodkjennelse. Et utsagn jeg ofte har hørt i gruppearbeid, illustrerer dette godt:

– Det går bra, alle får godkjent uansett.

Det er store forskjeller på vurderingsformene på de forskjellige utdanningsinstitusjonene i Norge, og ikke minst forskjeller avhengig av hva man studerer.

Selv har jeg gått på NHH og vet hvordan ting fungerer der, men jeg har også prøvd ut en annen vurderingsform gjennom utveksling i Østerriket.

Da jeg dro på utveksling til Wirtschaftsuniversität (WU) i Wien våren 2024, ble jeg oppriktig bekymret da jeg så at eksamen bare telte 30–40 prosent av sluttkarakteren i alle fag. Resten kom fra innleveringer, presentasjoner og quizer. Jeg fryktet at arbeidsmengden ville bli overveldende.

Men det gikk faktisk bedre enn forventet. Jeg fikk toppkarakter i alle fag med omtrent samme innsats som jeg pleide å legge inn ellers.

Forskjellen? Jeg følte at jeg faktisk forsto stoffet bedre, fordi jeg jobbet jevnt og fikk tilbakemelding underveis, i stedet for å pugge alt i panikk rett før eksamen.

Mye kan så klart forklares med at jeg tok fag jeg var genuint interessert i. Men det fikk meg til å stille et større spørsmål da jeg kom hjem:

Hvorfor teller eksamen egentlig 100 prosent av karakteren her hjemme?

I store deler av Vest-Europa ser vi en dreining mot mer kontinuerlig og variert vurdering. Hvorfor henger vi etter?

Flere mindre vurderinger fordelt utover semesteret ga meg ikke bare en bedre forståelse, det reduserte også stressnivået. Jeg kunne prestere jevnt, heller enn å gamble alt på én dag.

Og tilbakemeldingene jeg fikk, betydde faktisk noe. Når man jobber ordentlig med en innlevering, blir også veiledningen mer verdifull.

Det finnes selvsagtgode argumenter for dagens modell. Den gir studentene fleksibilitet. Den reduserer arbeidsmengden for undervisere. Og den sørger for at alle vurderes på likt grunnlag.

Men vi må spørre: Er det verdt prisen i form av dårligere læringsprosess og høyere eksamensangst?

Misforstå meg rett – vi er voksne mennesker. Det er vårt eget ansvar hvor mye innsats vi legger i en innlevering. Noen grupper jobber målrettet og seriøst hele semesteret, det fortjener applaus. Men burde vi ikke dyrke et læringsmiljø hvor det forventes at alle legger inn en reell innsats?

Flere norske universiteter og høyskoler ligger relativt høyt, men vi er ikke i verdenstoppen. Jeg ønsker ikke at økt kontinuerlig vurdering skal kvele engasjementet og frihet til å bruke tid i studentforeninger og lignende. Men et jevnere press gjennom semesteret, i stedet for én enkelt avgjørende eksamen, kunne betydd mye, både for læring og trivsel.

Frihet er viktig. Men burde ikke det overordnede målet først og fremst være at vi faktisk lærer noe – ikke bare at vi presterer på én gitt dag?

Innlegget er levert av Ung debatt, et selskap som formidler unge meninger til norske aviser.