Herold

Til minne om Solveig Munthe, som gikk bort 2. januar i år.

«En farmor i livet skulle alle ha». Og hvilken farmor (svigermor) vi hadde.

Solveig og jeg ble svært nær av flere årsaker. Vi bodde sammen på gården. Jeg hadde da allerede mistet min egen mor. Og vi fikk dessverre dele en stor sorg sammen, da jeg mistet min mann og farmor mistet sin eldste sønn så alt for tidlig.

De første gangene jeg stelte i fjøset sammen med farmor, ble jeg imponert over hennes styrke og effektivitet. Det føltes som om hun melket med den ene hånden og fôret dyrene med den andre.

Og bli alene med gård og tre barn i oppveksten, hadde vært svært vanskelig uten farmor og farfars hjelp.

Farmor trivdes også godt på kjøkkenet. Her ble det syltet, saftet og bakt. Det var ikke snakk om ferdigmat der i gården. Ikke sjelden kunne vi være opptil ti til bords på en vanlig hverdag.

Hun var aktiv i mange foreninger slik som Hagelaget, Husflidslaget, Inner Wheel og Bygdekvinnelaget. Det var helst kaffekomiteen hun havnet i.

Vi ble igjen rammet hardt da Preben, min eldste sønn, skadet seg stygt i en fallulykke. Etter mange måneders rehabilitering flyttet Preben tilbake til «Kneiken» - kårboligen på gården, for å klare seg i egen bolig. Den daglige omsorgen farmor og farfar ga Preben i disse årene er jeg så inderlig takknemlig for. Selv om farmor og farfar allerede da hadde flyttet til Holmestrand-Toppen, besøkte de Preben daglig – for hjelp i hus og hage.

Tror ikke jeg kan huske at farmor noen gang sa nei til passe barnebarna. Skulle hun noe, så tok hun de med.

Alle som kjente farmor visste at hun ikke hadde så lett for å snakke om eller vise følelser. Hennes måte å vise følelser på var gjennom den omsorgen hun hadde for alle.

Jeg er så glad for at farmor opplevde å bli oldemor. Det var stor stas da Maud la Olav i fanget hennes. Det var nok et av de siste smilene vi fikk fra henne.

Preben, Emilie, Maud og jeg føler stor takknemlighet og kjærlighet for den farmoren vi fikk ha i livet vårt.

Hvil i fred kjære Farmor.