Herold

I den offentlige debatten har det vokst fram et mønster. Når man ikke deler venstresidens politiske kurs, blir man ikke lengre møtt med motargumenter. Man blir møtt med moralske merkelapper. Brått handler det ikke lengre om uenighet, men om hvem som er «inkluderende», «solidarisk» og «på riktig side av historien».

Ord som inkludering, samhold og trygghet brukes som om de eies av en spesifikk politisk fløy. I teorien skal disse verdiene romme alle. I praksis oppleves de ofte som betingede: Du er inkludert så lenge du mener det «riktige». Så lenge du støtter venstrepolitikken. I det sekundet du stiller spørsmål, blir fellesskapet lukket – og du står igjen som problemet.

Det er ikke et språk som samler. Det er et språk som sorterer mennesker i moralske kategorier.

Mange unge reagerer også på dette, fordi det ikke stemmer med slik de opplever seg selv. De opplever ikke sitt politiske engasjement som uttrykk for egoisme, men for ansvar. De bekymrer seg for et samfunn der stadig færre står i arbeid, der verdiskaping møter flere hindringer enn muligheter, der kriminalitet og utrygghet brer om seg, og der psykisk helse blant unge altfor ofte skyves i bakgrunnen.

Likevel blir disse bekymringene ofte møtt med moralske pekefingre fremfor reell debatt. Når man tar opp utfordringer knyttet til integrering, skole eller trygghet, blir det raskt tolket som manglende empati. Når man etterlyser prioriteringer, blir man anklaget for å «sparke nedover». Resultatet er et debattklima der det å mene noe annet enn flertallet i kultur- og medieeliten, føles som å stille seg i skammekroken og offentlig gapestokk.

Språket rundt kjønn og identitet viser dette tydelig. Ord og begreper som mange unge har vokst opp med som trygge og naturlige, blir nå problematisert (ref. Bufdirs veileder om kjønnsmangfold). Nye uttrykk introduseres som norm, og de som er usikre eller uenig får raskt følelsen av å være respektløse eller bakstreverske. For mange oppleves ikke dette som inkluderende, men som ekskluderende med et penere ordvalg. Når språket blir et ideologisk prosjekt, mister det sin viktigste funksjon: å skape forståelse.

Det samme skjer i debatten om klima og miljø. Spørsmål om kostnader, realisme og ansvar møtes ofte ikke med saklige svar, men med moralsk indignasjon. Den som vil diskutere grenser blir fremstilt som hjerteløs, og de som vil snakke om plikter stemples som usosial. Slik bygges et bilde av at politiske uenigheter først og fremst er et spørsmål om moral, og ikke om prioriteringer.

Men ungdom har begynt å se gjennom dette spillet. De forstår at verdier som trygghet, fellesskap og omsorg ikke tilhører én politisk side. Man kan ønske et sterkt velferdssamfunn, og samtidig mene at systemet må være bærekraftig. Man kan bry seg om mennesker, og samtidig føre ansvarlig politikk. Det ene utelukker ikke det andre.

Derfor handler ikke høyredreiningen blant unge om at de har blitt mindre medmenneskelige. Den handler om et opprør mot et klima der språket brukes som våpen. Der «inkludering» betyr tilpasning, og der samhold forutsetter politisk lydighet.

Ungdom vender seg ikke bort fra fellesskapet, men fra en politisk kultur som stempler dem som egoister når de stiller spørsmål. De vil ha trygghet, ærlighet og ansvar – ikke moralske pekefingre.

Kanskje det er nettopp dette som uroer mest: at stadig flere unge nekter å bli plassert i rollen som «de usolidariske», og vil delta i diskusjonen på sine egne premisser.