Herold

Det som nå skjer i Iran kan man sammenligne med et skrik fra et folk som er i ferd med å dø. Da føler man ikke redsel og man får følelsen av at man ikke har noe å tape, uansett hva som skjer. Nettopp dette er mest sannsynlig at folk ikke har noe å tape ved å demonstrere og ikke gi seg så lett. Folk har kommet til at de må kjempe og hvis de står sammen har de bedre mulighet til å vinne.

Her er det en «men og hvis». Vi ser at Israel og USA gjør alt de kan for å bringe sønnen til den veltede kongen tilbake. Og de har alle media til hjelp og nettroll i hopetall. De legger lyd på demonstrasjoner for at det skal fremstå som at de støtter Reza Pahlavi, selv om folk roper at de vil verken ha ayatolla eller Shah (konge).

Dette kan man umulig tenke er noe annet enn et forsøk på å villede en bevegelse som nærmer seg revolusjon. Myndighetene i Iran klarer å skylde på Israel og USA og de mener at de har fakta i sine hender. Samtidig er mange får vonde tanker. Hva hvis den styrtede kongedømme gjenopprettes. Folk hadde mistet sine kjære i tusen tall for å velte et diktatur og nå er det en reel fare for å havne i hendene til samme diktaturet, som heter Pahlevi. Folk vil ikke gå fra diktatur til diktatur. Irans historie er fulle av erfaringer. Folk er møkka lei.

Dermed er det en reel fare for at det ikke blir regimeskifte denne gang heller. Folk har ikke så mye til overs til Pahlevi familien, enda mindre til USA og null til Israel.

Derfor hadde det vært så fint om atommaktene Israel og USA holder seg langt unna revolusjonen!

Jeg håper at hvis det kommer så langt, er Norge det første landet til å fordømme innblandingen!