Herold

Helt siden Mjøssykehuset ble forespeilet å legges til Moelv, har argumentene for lokaliseringen vært vanskelige å forstå.

Vi har sykehus i Lillehammer, Gjøvik, Elverum, og Hamar, alle mellomstore byer med etablert helsepersonell, bredere servicetilbud og infrastruktur. Hvordan konkluderer Helse Sør-Øst med å legge et nytt hovedsykehus med cirka 2.900 årsverk, langt utenfor noen av disse byene? Med tiden har det heller ikke blitt noe lettere å forstå.Man trenger ikke gjøre omfattende research for å se at dagens kurs er i strid med flere nasjonale føringer for god samfunnsplanlegging. I St.Meld. 18 (2016–2017) Berekraftige byar og sterke distrikt slår Stortinget fast at større statlige, publikumsrettede arbeidsplasser skal lokaliseres i by- og tettstedssentre, eller etablerte knutepunkter. Et hovedsykehus er en slik virksomhet.

I årene fremovervil konkurransen om kompetent arbeidskraft hardne til i helsevesesenet. Spesialister og annet høyt kvalifisert helsepersonell er en knapp ressurs. Geografien, altså reiseavstanden fra hjemmet til arbeidsplassen, avgjør hvor folk vil bo og jobbe. Mange av dem har familieforpliktelser, husholdninger med to jobber, og behov for tilgang til et bredere arbeidsmarked, utdanningstilbud og et variert service- og kulturtilbud.

Helsedirektoratet er også klare på at det er store utfordringer forbundet med å rekruttere stabilt helsepersonell. Særlig gjelder det steder med små fagmiljøer eller der lokaliseringen er mindre sentral. De er tydelige på at dette må vektlegges i planleggingen av helsetjenester (Helsedirektoratet, Kompetanseløft 2025).Planen om athelsepersonell skal rekrutteres gjennom omfattende pendling til Moelv framstår utvilsomt risikabel. Dobbeltsporet på jernbanen stopper i Hamar, og det finnes ingen realistiske planer som tilsier at kollektivinfrastrukturen vil bedres vesentlig i takt med Mjøsssykehuset. I praksis betyr dette at en stor andel av de ansatte vil bruke egen bil. Transportanalyser for lokalisering i Moelv oppgir at omlag 85% av reisene vil skje med bil, omlag 6.000 daglige bilreiser (Asplan Viak, 2022). Det scenariet er neppe forenlig med klima- og miljømål og statlige føringer for lokalisering av store arbeidsplasser.

Det er også grunn til å spørre om det er i regionens interesse å frata Innlandets mest sentrale by enhver sykehusfunksjon. Hamar har Innlandets sterkeste jernbaneinfrastruktur med en reisetid og togfrekvens som gjør det mulig å dagpendle til Oslo. Å legge et hovedsykehus langt utenfor dette knutepunktet svekker tilgangen på arbeidskraft, øker transportbehovet og vil gi en særlig negativ klimabelastning i hele regionen. Sagt på en annen måte, mindre sentrale steder er tjent med at deres nærliggende byer vokser og er attraktive.

Den nylige styrebehandlingen i Helse Sør-Øst (HA, 30.12.2025) går langt i å innrømme at den økonomiske usikkerheten er betydelig. Prosjektet fremstår som med manglende finansiering lenge før byggestart og betydelig fare for kostnadsøkninger. Når både nasjonale føringer, rekrutteringshensyn, transportinfrastruktur og økonomisk risiko peker i samme retning, er det klart vi skattebetalere blir nysgjerrige på om ikke noen snart skal trekke i nødbremsen.Nå vil jo mange si at tiden for å snakke om alternativer er over. Det er det muliges politikk som gjelder. Vi har Moelv alternativet eller ingenting. Men spørsmålet er hvor langt kan det muliges politikk gå på tvers av de økonomiske og helsefaglige utfordringene som Helse Sør-Øst nå har kjørt seg fast i?

Demografien juger ikke.Jeg tror pasienter med sporadisk bruk av sykehuset tåler ulik reiseavstand til et hovedsykehus. Det er annerledes med de 2.900 som skal jobbe der hver eneste dag. Store sykehus hører hjemme i byene nevnt innledningsvis, ikke på steder midt imellom.