Det er over 3,5 år siden terrorangrepet under Oslo Pride. Ofrene i denne saken har ventet lovlig lenge.

Debatt

Rettferdighet på vent

Det er over 3,5 år siden terrorangrepet under Oslo Pride. Ofrene i denne saken har ventet lovlig lenge.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

1. januar skal bistandsadvokatene til 115 av de overlevende etter terrorangrepet under Oslo Pride møte gjerningsmannens forsvarer. Der skal de forsøke å løse spørsmålet om denne gruppens rett til erstatning.

Grunnleggende rettsprinsipper – og tilliten til en hel minoritetsgruppe – står på spill.

Våren 2024 gikk rettssaken mot Zaniar Matapour. Da dommen falt, ble 312 fornærmede tilkjent oppreisningserstatning. Det viste seg raskt at dette tallet var kunstig lavt.

Ytterligere 81 personer fremmet krav i forbindelse med Matapours ankesak, men fikk ikke behandlet søknadene da saken ble trukket i januar i fjor. Siden da har tallet vokst til 115.

Fordi disse menneskene ikke hadde fått oppnevnt bistandsadvokat, fremmet de ikke krav under den første rettssaken. Årsakene til dette er sammensatte, men for de aller fleste handler det om at de ikke hadde fått god nok informasjon om rettighetene sine.

Da straffesaken mot Arfan Bhatti startet i Oslo tingrett i september 2025, ble de 115 nye kravene fremmet. Retten besluttet i utgangspunktet at oppreisningskravene skulle behandles som en del av straffesaken.

Dette er en etablert praksis, som springer ut av ny voldserstatningslov. Hensynet bak er å sikre effektiv behandling og å unngå unødige belastninger for de berørte.

Mot slutten av forhandlingene ombestemte retten seg. De nye kravene kunne likevel ikke behandles samlet. Bakgrunnen var et krav fra forsvaret om ytterligere individuell bevisføring for hver enkelt. Dette skjedde etter at flere av de 115 overlevende allerede hadde forklart seg i retten, i tillit til at kravene deres skulle bli behandlet der.

For ofrene er oppreisningen bare en del av bildet. Oppreisning er også en forutsetning for å kunne søke erstatning for tapt arbeidsinntekt eller utgifter til medisinsk behandling.

Sakens omfang gjør at tilliten til myndighetene står på spill.

Alle de 115 var til stede under terrorangrepet. Det har politiet verifisert.

I retten har de vitnet om hjerteskjærende konsekvenser. En betydelig andel sliter med alvorlige ettervirkninger, som posttraumatisk stress, angst, depresjon og langvarige søvnproblemer. Det de vitner om er også godt dokumentert i forskningen, blant annet gjennom den grundige 25. juni-studien.

Det rettslige grunnlaget for at de skal få erstatning er identisk med grunnlaget de 312 som allerede har fått sakene sine avgjort, hadde. Likevel er det fortsatt helt i det blå om like saker vil bli behandlet likt for denne gruppen terrorofre.

I rettssaken etter 22. juli lagde man en løsning for gruppebehandling av like krav. I Matapour-saken benyttet man en lignende løsning. Denne løsningen ble så tilsidesatt i Bhatti-saken. Det avslører at lovgivningen ikke er tilpasset saker med så mange fornærmede som det finnes i 25. juni-saken.

Det er tre år, seks måneder og to uker siden Zaniar Matapour løftet våpnene for å henrette så mange skeive som mulig. Ofrene i denne saken har ventet lovlig lenge.

Den kommende rettsmeglingen handler om mer enn de rettighetene staten mislyktes i å informere terrorofrene om. I verste fall blir man ikke enige, og må gjennom ytterligere kostbare og langvarige rettsrunder.

Sakens omfang gjør at tilliten til myndighetene står på spill. Ikke bare blant de fornærmede, men også i den skeive befolkningen. Det handler om rimelighet, likebehandling og forutsigbarhet.

Eller bare rettferdighet.

Og hvor lang tid man må vente før man får plaster på såret.