Herold

Norske kommuner blir stilt overfor krav om nitrogenrensing som betyr enorme kostnader. Nasjonalt er det anslått til alt fra 30 til 80 milliarder kroner.

Mesteparten av dette vil være knyttet til Oslofjordområdet alene. Statsforvalteren i Vestfold-Telemark har pålagt kommunene i Grenland å utrede nitrogenfjerning for renseanlegg med avløp til Grenlandsfjordene som ventelig vil bli fulgt opp med et pålegg om gjennomføring. Utredningen peker i retning av et nytt felles renseanlegg for Grenlandskommunene med en lokalisering til Frier Vest. Investeringskostnaden er foreøpig anslått til over ca 5 milliarder kroner, som for hustandene i Grenland innebærer en gjennomsnittlig økning i kloakkavgiften på rundt 3500 kr.

Utgangspunktet for Statsforvalterens pålegg er EUs avløpsdirektiv som fastslår at tettbebyggelser med potensiell utslippsstørrelse over 10 000 personekvivalenter organisk stoff (BOF5) skal ha nitrogenrensing. Statsforvalteren velger likevel å begrunne pålegget med et behov for tiltak som kan bidra til å bedre tilstanden i Oslofjorden, og henviser til rapporten "Utredning av behovet for å redusere tilførslene av nitrogen til Ytre Oslofjord"samt regjeringens "Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv". Utover henvisningene gir Statsforvalteren ingen nærmere begrunnelse for hvorfor nitrogenrensing av avløp til Grenlandsfjordene skal være et nødvendig tiltak for å oppnå en forbedring av tilstanden i Oslofjorden.

Det er således ikke fastsatt et tydelig etterprøvbart resultatmål for tiltaket. Ikke bare som et angitt krav til renseeffekt, men til den faktiske virkningen rensingen er forventet å ha i miljøet. Dersom dette ikke foreligger, så er det heller ikke forvaltningsmessig forsvarlig å sette i gang tiltaket. Det er i dette virkelighetsbildet vi befinner oss i dag.

Situasjonen i Oslofjorden og store deler av Skagerakkysten er i en økologisk ubalanse som særlig kommer til uttrykk på to måter;

1. Den store stedvise dominans av trådalger (lurv) i strandsonen, og
2. At torsk og annen fisk som utgjør toppredatorer i næringskjeden er så godt som borte.

Rapportene det er referert til ovenfor dokumenterer ikke en kobling mellom utviklingen i nitrogentilførsler og utviklingen av denne ubalansen. Snarere var nitrogentilførslene til Oslofjorden mange ganger høyere før den første nitrogenrensing ble etablert på VEAS-anlegget i 1995 enn det de er idag.

Endringer i forvaltningsregimet over tid

Tilbake på 80- og 90-tallet førte forurensningsmyndighetene en resipienttilpasset forurensningspolitikk. Det innebar at tillatelser til utslipp ble gitt basert på kunnskap om vannforekomstenes kapasitet til å motta utslipp innenfor en ønsket vannkvalitet. Gjennom EØS-avtalen implementerte Norge EUs vanndirektiv i form av vannforskriften. De samme krav og normsett som er fastsatt i direktivet ble gjort gjeldende uten tilpasninger til norske forhold og naturlige forutsetninger i det enkelte vann og vassdrag, fjord eller kystområde. Dette innebar dermed et brudd med det tidligere norske forvaltningsprinsippet for utslipp til vannforekomster. Med dette beveget også de faglige utredningene og beslutningsugrunnlagene seg fra kunnskapsbyggende forskning og over til konsulentvirksomhet med en hovedsaklig sjablongmessig rapportering på indikatorer for vannkvalitet og økologisk status med referanse til EU-normene. Dette har gått på bekostning av en vitenskapelig tilnærming til å øke forståelsen av stedlige prosesser, mekanismer og årsak/virkning i økosystemet.

Strømningsbildet langs vår kyst

Vi har en kyst med mange dype terskelfjorder, og utenfor kyststripen en Norskerenne med dybde på flere hundre meter. Vi har en sterkt kyststrøm i sør-vestgående retning fra Ytre Oslofjord langs hele skagerakkysten som deretter dreier nordover. Det er helt andre økosystemer her enn det er i det grunne sørlige Nordsjøbassenget, Tyskebukta og Vadehavet og andre områder der EU har fokus. Kyststrømmen langs norskekysten i Skagerak blir foret med Atlanterhavsvann i østgående retning på sørsiden av Norskerenna der den blandes med en nord-østlig strøm langs danskekysten, og en nordgående strøm fra Kattegat. I Ytre Oslofjord dreier så disse vannmassene mot sør-vest som opphav til den norske kyststrømmen. Det kan umiddelbart slås fast at utslipp til Grenlandsfjordene og kysten lenger sør ikke kan ha annet enn en helt marginal innflytelse på situasjonen i Oslofjorden. Kyststrømmen fungerer som en 10-50 km bred naturlig barriere mot det innstrømmende atlanterhavsvannet og Nordsjøvann på sydsiden. Utslippskomponentene til sjø går ikke motstrøms, de følger kyststrømmen. I grensesonen mellom hovedstrømmene blandes noe vann, men dette påvirker i ubetydelig grad det dominerende transportbildet for forurensninger tilført fra land. Beregninger Moy (2004) viser at så lite som 5% av den samlede næringsalttransporten i denne kyststrømmen (grønne piler i figuren) har norske kilder.

Nitrogenutslippet til Grenlandsfjordene gjennom 100 år.

Med dette som bakteppe er det nyttig å se nærmere på noen fakta om de historiske nitrogentilførslene til Grenlandsfjordene, når betydningen av dagens utslipp skal vurderes. De naturlige tilførslene av nitrogen i dag, hovedsaklig via Skienselva, bidrar med rundt 2400 tonn nitrogen pr. år. Avrenningen fra landbruket er ca 2500 tonn/år. Utslippene fra den kommunale kloakken utgjør samlet rundt 350 tonn/år til Grenlandsfjordene. Utviklingen i dette utslippet er i det vesentlige en funksjon av befolkningsutviklingen. Industrien i dag har et samlet utslipp i det samme størrelsesområdet som kommunalt avløp.

Dette gir alene grunnlag for å sette et kritisk søkelys på det fokuset som er satt på de kommunale avløpenes betydning. Men særlig interessant blir det å se disse nitrogenutslippene i et lengre historisk perspektiv. I Grenlandsfjordene og Skagerak har vi et særlig godt referanse- og datagrunnlag for å analysere nitrogenutslippenes betydning. Den nedlagte treforedlingsindustrien (Bamle Cellulose, Skotfoss bruk og Union fabrikker) hadde på det meste utslipp av nitrogen i en størrelse et par hundre tonn/år. På Herøya ble gjødselproduksjonen etablert i 1928. Med det fulgte en utvikling i utslipp av nitrogen i takt med produksjonsutviklingen. I dag er Yaras utslipp rundt 280 tonn/år, og dermed ca 20% lavere enn utslippet fra kommunale avløp, men historien beskriver et helt annet forhold.

Målinger og beregninger av utslippet fra gjødselproduksjonen foreligger fra 1972. Utslippet var da rundt 9000 tonn pr år. Det tilsvarer urenset kloakk fra en storby på nær 2 mill innbyggere. Det er samme mengde som dagens samlede kommunale utslipp til Skagerak på hele strekningen fra svenskegrensen til Lindesnes. Utslippets bidrag til konsentrasjonene i Skagerak kunne opp til 80-tallet følges medstrøms sørover til Jomfruland. I tilknytning til Rafneskonsesjonen ble utslippene i 1976 redusert til 5800 tonn. Mot slutten av 80-tallet kom utslippet ned under 3000 tonn/år, og har de siste 10 årene vært sammenlignbart med de kommunale utslippene til Grenlandsfjordene (se figur nedenfor). Med dette bakteppet kan betydningen av dagens utslipp av nitrogen fra de kommunale avløpene vurderes. Hvordan var så den økologiske tilstanden i fjordområdene på 60-, 70-, og 80-tallet da industiens utslipp var opptil 25 ganger høyere enn dagens samlede kommunale utslipp?

Historiske nitrogenutslipp og fiskebestander

Ved å sammenstille utviklingen av det totalt dominerende utslippet av nitrogen fra Herøya gjennom snart 100 år med fangststatistikken fra Havforskninginstituttets tokt på Skagerakkysten over samme 100-årsperiode (se figuren), er det ikke mulig å finne grunnlag for å forklare nedgangen i den voksne delen av torskebestanden etter årtusenskiftet med de høye tilførslene av nitrogen eller høye nitrogen-konsentrasjoner i kystvannet. En korrelasjonsanalyse basert på observerte data gir tvert i mot et tydelig signal om det motsatte. Bestanden av voksen fisk forsvant da nitrogenutslippet var på det laveste på over 60 år - redusert til nær en 10-del av hva det var 50 år tidligere.

Hva er så årsaken til dagens ubalanse i økosystemet.

Samtidig som arter av fisk høyt i næringskjeden forsvinner, ser vi en utvikling i algesamfunnet fra flerårige makroalger og ålegras til trådalger langs hele strandsonen. Dette kveler den vegetasjonen som skal danne viktige oppvekstområder for fiskeyngel. Et høyt N/P-forhold der fosfortilgangen er begrensende for algeveksten, kan favorisere trådalger, men den over 60 år lange historien med rekordhøyt N/P-forhold langs en stor del av Skagerakkysten ga ingen slik trådalgedominans, og det gir svake holdpunkter for å årsaksforklare framveksten av lurv med høye nitrogenutslipp. Nitrogensalter er heller ikke stoffer som akkumuleres i økosystemet, men løpenede omsettes tilbake til atmosfærisk nitrogengass gjennom bakterielle prosesser.

Overfiske som årsak til ubalanse i økosystemet

Den mest åpenbare forklaringen på at torskebestanden i Skagerak er minimert, er overfiske. Når torskefisk og andre toppredatorer i næringskjeden forsvinner, så gir dette kaskadeeffekter nedover i næringkjeden helt ned til alger som primærprodusenter. Biomassen av dyreplankton og små krepsdyr som beiter på alger blir desimert på grunn av større bestander av brisling, leppefisker og annen småfisk som har de små krepsdyrene og dyreplankton som sin føde. Småfiskbestandene vokser fordi deres predatorer, den større fisken, er borte. Forskning fra Sverige (Bohuslän) viser tydelig støtte for hypotesen om at overfiske med påfølgende trofiske kaskaderer hovedårsak til endringene i det marine økosystemet. Dette var synlig fra 70-80-tallet da fiskepresset økte sterkt. Beslutningen sommeren 2025 om fiskeforbud i Oslofjorden er i overenstemmelse med erkjennelsene på svensk side og er et helt nødvendig tiltak.

Det er nitrogenrensing ikke, og kommunene bør sette foten ned.