Herold

Skuespiller Sverre Anker Ousdal er død. De siste årene sto han på scenen som blind. I intervjuer fortalte han at da synet sviktet, ble både hørselen og følelsessansen sterkere.

Andre skuespillereville kanskje ha kastet inn håndkleet. Ousdal viste en vilje som la et nytt lag på hans profesjonalitet som skuespiller. Slik jeg ser det, han fant nye løsninger som økte hans funksjon. Han var innovativ. Han banet vei for funksjonshemmede. Hans praksis viser skjæringspunkt mellom kropp, sanser, kunst og funksjonsvariasjon.

Hans erfaringviser også noe mer ubehagelig: hvor sjelden vi ser funksjonshemmede kropper og erfaringer i kunsten. Funksjonshemmede er til stede ofte som tema eller inkluderingsprosjekter. Sjelden som kunstnere der de bruker sine kroppslige erfaringer for å skape kunstnerisk uttrykk. Det handler om både representasjon og hvilket kunstsyn som får dominere.

Dette var tema i min masteroppgave i drama og teater fra NTNU i 2013. Jeg koblet psykomotorisk fysioterapi med den kjente russiske skuespillpedagogen Stanislavskijs avspenningskategori, kombinert med åpent kunstsyn og egne erfaringer som hørselshemmet amatørskuespiller. I begge tradisjonene er kroppen sansende, regulerende og meningsskapende. Avspenning handler ikke bare om helse, men også om tilgang til nærvær, kontakt og emosjonell resonans.

Stanislavskijs avspenningskategorier mye mer enn verktøy for å "slappe av". Stanislavskij var opptatt av å skrelle av spenninger som blokkerer tilgang til sanser og følelser. En spent kropp mister presisjon, timing og emosjonell tilgjengelighet. Altså, avspenning er en forutsetning for det kunstneriske arbeidet.

I psykomotorisk fysioterapiforstås kroppen som en helhet. Kropp, følelse og sanser er knyttet til hverandre. De kan ikke skilles. Når en sans svekkes så reorganiseres sanseapparatet. Det skjer en forskyvning. Oppmerksomheten flyttes. Andre sanser som berøring, bevegelse, rytme, følelsesmessig fornemmelse og intuisjon, trer tydeligere frem.

Som hørselshemmet amatørskuespiller har jeg erfart hvordan dette påvirker kunstnerisk praksis. Når hørselen ikke kan tas for gitt, må hele kroppen lytte. Det er samspill mellom å vite replikker på forhånd, pust, spenning, romfornemmelse og bevegelse. Dette gir en annen form for nærvær og presisjon. Annerledes, hverken dårligere eller bedre. Slike erfaringer eksisterer i liten grad på norske scener.

Det dominerendekunstsynet tar utgangspunkt i at alle sansene er intakt. Er ikke sansene intakte blir det sett som et avvik som krever tilrettelegging, forklaring og ekstra legitimering. Konsekvensen er at mange ikke slipper til, ikke fordi de ikke evner å skape kunst med kvalitet men, fordi de ikke lever opp til etablerte forestillinger.

Når Ousdal fortalteat følelsessansen ble sterkere da synet forsvant, er det et uttrykk for, slik jeg ser det, magi. Men også en kroppslig virkelighet. Sansene konkurrerer ikke, de samarbeider. Dette gjelder alle mennesker, men funksjonshemmede blir tvunget til å kompensere og utvikle en annen bevissthet om kropp og sansing som flertallet slipper. Denne kunstneriske kompetansen bli sjelden verdsatt. Kunstfeltet går glipp av den, og kunstens uttrykk snevres inn. Kunsten blir fattigere og i mindre kontakt med menneskelig erfaring.

Kroppslig variasjon må tas på alvor. Ikke ved siden av kunsten, men som en del av kunsten.

Sverre Anker Ousdalsto på scenen uten syn, men ikke uten nærvær. Det viser eksistensiell dybde. Dette gjør han ekstra stor, slik jeg ser det.

Spørsmålet er hvor mange lignende erfaringer finner vi der ute? Det krever mot å synes. Det krever "riktige" mennesker rundt som forstår. De rundt har makt. Vi er alle født med den iboende beredskapen, å reorganisere sansene den dagen man trenger det. Kampen for funksjonshemmedes plass i samfunnet er en kamp for alle. For neste gang er det du står i noe og trenger denne beredskapen for å tenke nytt. Ousdal mestret det med glans.