Er aldersgrense for sosiale medier frihetsberøvelse for barna, eller kan det skape mer frihet?

Hvem skal få styre feeden til barna våre?

Er aldersgrense for sosiale medier frihetsberøvelse for barna, eller kan det skape mer frihet?

Gi unge tilgang til redaktørstyrte medier – med pressestøtte som løftestang

Jakter sitt optimale selv: – Gjør livet tommere og fattigere

Jeg ønsker at barna mine skal få de gode digitale opplevelsene som Halvorsen og Rygh beskriver.

Samfunnet er i psykisk ubalanse – det går ut over barns utvikling

Skal noen unge bare skyves ut i utenforskap?

Dagens sosiale medier gir ikke reell deltakelse

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Arbeiderpartiets forslag om 15-årsgrense på sosiale medier kan frata marginaliserte ungdommer en viktig kilde til informasjon og fellesskap, skriver Oda Rygh i Dagsavisen.

Anne Gunn Halvorsen advarer i Aftenposten om at forslaget kan skyve ungdom over på enda farligere digitale arenaer.

Begge viser til egen bygdeoppvekst, der nettforum og IRC lot dem dyrke uvanlige interesser og finne fellesskap.

Jeg vokste også opp på bygda, men før internett – og jeg er misunnelig på Halvorsen, Rygh og TikTok-generasjonen.

Som tenåring hadde jeg mer ukonvensjonelle interesser enn biler og fotball, og slet med å finne informasjon og likesinnede. Men da jeg skrev «Hvem styrer feeden min?» testet jeg TikTok, og fant – 30 år for sent – innholdet jeg savnet som 13-åring: Obskur musikk, rollespill, gitarteknikk og miljøvern.

Men det første jeg så da jeg installerte appen var KI-skapt innhold, videoer om muskler, sminke og popularitet.

Og selv etter at jeg systematisk byttet ut innholdet, kom slike videoer stadig tilbake. Algoritmen serverer 90 prosent av innholdet folk ser på TikTok.

Ja, mange ungdommer bruker sosiale medier slik Rygh og Halvorsen beskriver – til å lære og finne venner, i en fri utforskning. Men denne friheten utøves i et miljø designet for å holde oss på appene lengst mulig.

Resultatet er en overvekt av «potetgull for hjernen» og stadig mer KI-produsert innhold uten menneskelige avsendere.

Hadde jeg vært 13 år i dag, ville jeg i praksis fort blitt sittende fast i en strøm av AI-slop og looksmaxxing-videoer, heller enn å utvikle interessene som formet meg.

Attac påpeker at en lite gjennomtenkt 15-årsgrense kan svekke ytringsfriheten for enkelte grupper og gi teknologiselskaper mer makt gjennom datainnsamling for alderskontroll. Men en smart regulering kan være et redskap til å endre de dypere problemene med plattformene.

Som Forbrukerrådet har sagt: Hvis Oslo sentrum er utrygt for barn, bør vi ikke stenge dem ute, men gjøre sentrum tryggere.

Attac foreslår «graderte aldersgrenser» basert på faktisk risiko. I stedet for å gi barn valget mellom de nåværende monopolselskapene og uregulerte alternativer, bør reguleringen hjelpe dem inn på plattformer som Hudd, Bluesky og EU-støttede Mastodon – tjenester med åpne standarder, mer menneskelig moderering og mindre uforutsigbare algoritmer.

Smarte kriterier for aldersgodkjenning vil tvinge de store aktørene til å faktisk konkurrere om å lage tryggere tjenester. I alle fall om de pålegges interoperabilitet – at man kan velge app fritt, og beholde kontakter og innhold.

Når Snapchat-gruppene også er tilgjengelige fra andre plattformer, settes ungdommen fri.

Jeg ønsker at barna mine skal få de gode digitale opplevelsene som Halvorsen og Rygh beskriver – muligheten til å utforske, lære og finne fellesskap.

Men da må vi begrense hvor mye de store selskapene kan forme valgene deres, gjennom algoritmestyrt innhold som presser seg inn foran øynene deres time etter time.

Regulerer vi makten, øker vi friheten.