Herold

Raskere enn det jeg hadde fantasi til å forestille meg, må jeg bare erkjenne at vår verdensorden med FN, folkeretten og Genèvekonvensjonene, ikke lenger respekteres av de nasjoner med størst militær kapasitet på kloden vår. Vår virkelighet fremstår nå som om at det er maktens språk som råder, og «den sterkestes rett» ser ut til å bli noe vi må bli vant til. Det å ta seg til rette, fordi de kan, og å opptre helt uten respekt for grenser, suverenitet og folkeretten.

Det blir selvsagt ubehagelig når Trump gjentatte ganger den siste tiden gir utrykk for at han vil ha Grønland. Vi forstår alle rekkevidden av følgekonsekvenser. USA sin ny-imperialisme representerer et tankegods som kunne passet inn flere århundrer tilbake i tid. Det er derfor vondt å se norske statsråder, og politikere fra mange vest-europeiske land, som stadig forsøker seg på den umulige balansekunsten det er å gi et budskap som ikke fornærmer Trump, og samtidig å beholde sin egen integritet.

Hva skjer i Nord-Norge nå?

Våre statsråderhar blitt gode på øvelsen «å være bekymret», «å ta avstand fra», «å være kritisk til», eller når det blir riktig ille så kan de faktisk si at «det er uakseptabelt». Det er det diplomatiske språk og ordlyden gjeldende for forhold som hadde trengt klar tale, irettesetting og ansvarliggjøring.

Ansvarliggjøringvil i praksis innebære at bl.a. vår statsminister tydelig kunne løftet frem konsekvensene av en eventuell annektering av Grønland. NATO alliansen vil være død i det øyeblikk USA bruker makt mot en alliert. På samme grunnlag vil det være en sluttdato for USA som vår nærmeste allierte. Det vi har sett fra norsk side så langt er at regjeringen kan slutte seg til noe som allerede er vedtatt av andre stater eller EU, f.eks. sanksjonene mot Russland. Et eget norsk standpunkt, før andre nasjoner har gitt utrykk for sine meninger, ser ut til å sitte langt inne.

Han har rett: Nå må det være slutt på smisking med Trump og USA

Den politisk korrekteog diplomatiske adferd, spesielt fra vår utenriks- og statsminister er så langt konstant, og det er vanskelig å se hvordan fravær av en klar fordømmelse av Trump sine Grønland-utspill kan tjene Norge på lang sikt, og at han igjen og igjen slipper unna med sine destruktive utspill.

Det alvorlige med det å unngå konflikt for enhver pris er at det kan bidra til å undergrave troen på oss selv, våre egne verdier, vårt system og vår demokratiske modell. Det underbygger et inntrykk av at vi er overlatt til en skjebne der vi selv ikke kan påvirke utfallet, og at vi ikke er i posisjon til stå opp for det som er rett. Det å «sitte stille i båten» gir utelukkende en følelse av avmakt mot urett, trusler og de som tar seg til rette utenfor folkeretten.

Putin griper etter Arktis

Det er samtidigviktig å erkjenne at dette ikke er en enkel situasjon for norske myndigheter. USA er vår viktigste sikkerhetspolitiske allierte, og i en mer uforutsigbar verden må også små stater veie både ord og handling nøye. Diplomati handler nettopp om å navigere i spennet mellom prinsippfasthet og egen sikkerhet. Men forståelse for denne balansegangen kan ikke bli en unnskyldning for taushet, eller utydelighet, når grunnleggende verdier og folkeretten utfordres.

Så hvor står vi nå, og hvilke valg skal vi ta? Skal vi stikke hodet i sanden? Så kanskje vi våkner opp en dag, og at marerittet er over? Jeg tror at det eneste som er sannsynlig i dag er at det blir verre før det blir bedre. Det å true med, eller annektere et annet land er galt. Hvor langt skal andre hensyn få plassen til det å fordømme en urett? Det kommer et historisk regnskap. Da bør vi, om ikke annet, stå tilbake som anstendige mennesker som våre barn og barnebarn en gang kan være stolte av.

Fra Grønland til Svalbard?