Herold

Det norske folk kan ikke lenger ha tillit til politikerne eller kraftselskapene. Strømregningen har blitt det mest konkrete beviset på et politisk og moralsk svik. Nå kan vi vente oss en regning på 5,2 mrd. kr.

Da utenlandskablene ble solgt inn, ble vi lovet én ting – de skulle ikke koste vanlige forbrukere mer. Max 2–3 øre pr. kWh dersom det blir aktuelt å heve prisene. Daværende olje- og energiminister Terje Søviknes var krystallklar. Kablene skulle være lønnsomme – og i hvert fall ikke gi høyere strømpriser i Norge.

Fasit i dag er brutalt høyere strømpriser, dyrere nettleie og nå en ny milliardregning sendt direkte til strømkundene.

Denne ekstraregningen på 5,2 milliarder kroner må sendes til EU – og det er EU alene som skal betale den. Det norske folket, som faktisk eier kraftselskapene og produserer strømmen, og der staten eier distribusjonsnettet, har på ingen måte bedt om å bli utsatt for svik, grunnlovsbrudd og økonomisk utnyttelse til fordel for EU og spekulantene på kraftbørsen i Nederland. Nå må Norge ta tilbake full kontroll over sine egne energiressurser og sitt energimarked – 100 prosent.

Den siste Statnett-smellen er ikke et uhell. Den er et symptom på et system som har mistet styringsevnen. Et system der EØS-regelverket har gjort norske politikere handlingslammet på områder som kraft, energipolitikk og kraftproduksjon.

Når Reguleringsmyndigheten for Energi nå gir grønt lys for at Statnett kan hente inn 5,2 milliarder kroner ekstra fra kundene, er det ikke markedet som feiler – det er politikken som har abdisert.

Dette fremstilles som «teknisk regulering». I realiteten er det et politisk valg: Regningen sendes nedover, mens ansvar pulveriseres oppover.

Kjernen i problemet er enkel – Norge subsidierer Europa.

Utenlandskablene har koblet Norge tettere på et europeisk kraftmarked preget av energikrise, spekulasjon og ekstrempriser. Resultatet er at norske husholdninger og bedrifter betaler prisen for høye europeiske strømpriser – og for økt kompleksitet i et marked de aldri ba om å bli en del av.

Dette er ikke «solidaritet». Det er en systematisk overføring av verdier fra norske forbrukere til EU-markedet og kraftbørser dominert av spekulanter.

Når Statnetts egne kabler skaper økte kostnader, og disse kostnadene igjen brukes som begrunnelse for høyere nettleie, har vi fått et selvforsterkende system der risiko privatiseres – og tap sosialiseres.

Så lanseres Norgespris som plaster på såret. I realiteten er dette enda en omfordeling – men i feil retning.

Norgespris betyr at skattepenger brukes til å dekke konsekvensene av et dysfunksjonelt kraftmarked. Penger som burde gått til velferd, helse og skole, brukes i stedet til å holde liv i et system som belønner børsdebutanter, kraftaktører og finansielle mellomledd.

Det er ikke sosial politikk. Det er krisehåndtering uten vilje til å ta tak i årsaken.

Folk flest forstår nå det politikerne nekter å innrømme: Tillit kan ikke vedtas av RME eller justeres gjennom inntektsrammer. Den må fortjenes.

Når løfter brytes, ansvar skyves bort og regningen alltid havner hos forbrukerne, forsvinner tilliten – bit for bit, faktura for faktura.

Dette handler ikke bare om strøm. Det handler om hvem politikken er til for. Og akkurat nå er svaret. ubehagelig klart. Ikke for folk flest.