Herold

Det blåser kraftig i Færder kommune. Økonomiske utfordringer og forslag om skolesammenslåinger setter lokalsamfunnene på prøve i saken om endret skolestruktur.

Midt i denne vinden står barna – de som i minst grad kan påvirke beslutningene, men som i størst grad må leve med konsekvensene.

For mange av de yngste elevene er skolen mer enn et sted for læring. Den er et ankerfeste – et sted for trygghet, vennskap og tilhørighet.

Dersom nærskolen legges ned og elevene flyttes, rives mye av denne tryggheten bort.

For oss voksne kan en skolesammenslåing virke som et nødvendig og praktisk økonomisk grep. Men for barna er det et inngrep i hverdagen og identiteten deres.

Mange av oss bærer fremdeles med oss minnene fra stedet vi vokste opp, gikk på skole og fant våre første venner. Det er i disse rammene vi la grunnlaget for hvem vi er. Det er derfor mange vender tilbake – til stedet, kommunen og til den skolen vi kaller vår. Men vil våre barn ønske å gjøre det samme, når skolen deres ble et kapittel i et kommunalt sparetiltak?

Vi har sett tidligere hvordan store reformer nasjonalt kan få utilsiktede konsekvenser. Reform 97 flyttet fem- og seksåringer fra barnehagens lekende hverdag til skolens strukturerte undervisning. I ettertid har mange pekt på at dette svekket barns naturlige utvikling og trivsel.

Erfaringene bør minne oss om at barns læring ikke kan løsnes fra deres psykiske og fysiske helse.

Rapporten "En skole for vår tid" viser at skoler som lykkes med å styrke kvaliteten på opplæringen, setter relasjoner, trivsel og medvirkning i sentrum.

Først når barn føler seg trygge og sett, får læringen gode vilkår.

Det er verdt å merke seg at psykiske helseplager blant barn og unge er økende. Usikkerhet, uro og stress får grobunn i miljøer der tilhørighet og stabilitet forsvinner – som for eksempel når skoler legges ned eller slås sammen.

Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette ikke bare et spørsmål om skolebygg og budsjetter, men om investeringer i fremtidig folkehelse. Barn som mister trygghet og tilhørighet i dag, kan bli unge voksne som strever i morgen – med psykisk helse, utdanning og arbeidstilknytning. Vestfold har pr. november 2025 den høyeste ledigheten i landet blant unge under tretti år. Det er betimelig å undre seg over hva som ligger bak dette.

Når vi diskuterer skolesammenslåinger, bør vi derfor spørre: Hva koster det egentlig å spare?

Det er både vanskelig og svært kostbart å reparere barn og unge voksne som har mistet fotfestet og tryggheten (min påstand). For samfunnet kan regningen bli langt høyere enn vi aner.