Herold

Debatten om fylkesgrensen mellom Nordland og Troms er både legitim og nødvendig. For oss i Tjeldsund kommune er dette ikke en teoretisk diskusjon, men en debatt basert på praktisk erfaring.

Før sammenslåingen besto dagens Tjeldsund kommune av to kommuner i to ulike fylker: Skånland i Troms og tidligere Tjeldsund i Nordland. Vi har derfor kjent på konsekvensene av fylkesgrenser i hverdagen – over lang tid.

Dagens fylkesgrenser er i stor grad et resultat av en tid da transport og samhandling primært foregikk til sjøs. Slik er det ikke lenger. I dag er det vei, ikke fjord, som binder regionene sammen. Utbygging av E10, Hålogalandsveien og øvrig infrastruktur har endret hvordan folk bor, jobber og beveger seg. Samhandlingen følger i stadig større grad bo- og arbeidsmarkedsregioner, ikke historiske administrative grenser.

I denne sammenhengen er etableringen av Hålogalandsrådet i 2020 viktig. Rådet har bidratt til tettere samarbeid mellom kommunene i Hålogaland, og har gjort at kommuner som Lødingen, Evenes og Narvik i praksis er blitt tettere koblet til kommunene i Troms. Dette samarbeidet speiler hvordan regionen faktisk fungerer i dag – som én sammenhengende region.

Erfaringen fra Tjeldsund er at det å tilhøre samme fylke og samme statsforvalter gir bedre flyt. Det gjør planlegging enklere, samordning mer effektiv og beslutningsprosesser mer oversiktlige. Når kommuner som i praksis hører sammen må forholde seg til ulike fylkeskommuner og ulike statsforvaltere, oppstår det unødvendig kompleksitet. Det koster tid, ressurser og kapasitet – både for kommunene og for regionale myndigheter.

Dette handler ikke om identitet. Fylkesgrenser endrer ikke hvem vi er. Vi er og blir nordlendinger, uavhengig av hvilken administrativ grense som trekkes på kartet. Men grensene har stor betydning for hvordan tjenester organiseres, hvordan planer koordineres og hvordan samfunnsutvikling faktisk skjer i praksis.

Et viktig perspektiv i denne debatten er også det samiske. Store deler av regionen er del av sammenhengende samiske områder, der kultur, språk, arealbruk og næring ikke lar seg dele opp etter fylkesgrenser. Også av den grunn er det viktig å se på om dagens grenser er hensiktsmessige, eller om de bidrar til unødvendige skiller.

Vår erfaring tilsier at det er både ansvarlig og riktig å utrede fylkesgrensene på nytt. Ikke for å legge ned fylkeskommunen. Ikke for å endre kommunestrukturen. Men for å forbedre flyten mellom forvaltningsnivåer og sikre at administrative grenser samsvarer bedre med hvordan regionen faktisk fungerer i virkeligheten.

Debatten bør bygge på fakta, erfaring og kunnskap. Tjeldsund er et eksempel på at det å tilhøre samme fylke og samme statsforvalter som resten av bo- og arbeidsmarkedsregionen kan gjøre hverdagen enklere – for innbyggere, næringsliv og kommune. Den erfaringen bør tas med når fylkesgrensedebatten nå løftes videre.