Herold

Demonstrasjonen i Bodø, arrangert av Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom, var høylytt og følelsesladet. Budskapet var klart: Et NATO-luftoperasjonssenter i Bodø vil gjøre byen til et bombemål, skape utrygghet og trekke Nordland inn i stormaktsrivalisering. Det høres dramatisk ut – men det er også en farlig forenkling av virkeligheten.

Når representanter for ungdomsorganisasjonene kaller NATO «verdens største terrororganisasjon», sier det mer om deres ideologiske utgangspunkt enn om realpolitikk. De ønsker seg en verden uten NATO, uten våpen og uten militærmakt. I en drømmeverden finnes det ikke krig, ikke konflikter og ikke behov for forsvar. Det er et vakkert ideal – på samme måte som det var vakkert da jeg som liten ønsket å bli både prinsesse og milliardær. Problemet er at ønsketenkning ikke stopper aggressive stater.

Fred er målet. Det er vi enige om. Men historien viser oss gang på gang at fred ikke oppstår av seg selv.

Å hevde at Bodø blir et bombemål fordi det etableres et militært senter, er å snu årsak og virkning på hodet. Norge ligger allerede strategisk til i nord. Nordområdene er viktige – uavhengig av om vi liker det eller ikke. Spørsmålet er ikke om Norge skal være relevant i sikkerhetspolitikken, men om vi skal være forberedt.

Et luftoperasjonssenter handler ikke om å provosere fram krig, men om å forebygge den. Avskrekking fungerer nettopp fordi den gjør det tydelig at angrep har konsekvenser. Et svakt, uforberedt Norge er ikke et fredsprosjekt – det er en invitasjon til press og destabilisering.

Rød Ungdom advarer mot stormaktsrivalisering mellom USA og Russland. Men det er ikke Norge som skaper denne rivaliseringen. Den eksisterer allerede. Å late som om vi kan stå utenfor ved å avvikle forsvar og allianser, er ikke pasifisme – det er naivitet.

Når Bodø omtales som en by som «står og ser på at den brenner», som i sammenligningen med keiser Nero, overses det viktigste poenget: Det er nettopp fordi vi vil at byen ikke skal brenne, at vi trenger et troverdig forsvar.

Ingen ønsker krig. Ingen ønsker bomber. Men verden er ikke slik at alle deler de ønskene. Derfor trenger vi strukturer som beskytter demokratier, sivile og suverenitet. I dagens verden betyr det samarbeid med allierte – også militært.

I en perfekt verden hadde vi ikke trengt forsvar. I den verden vi faktisk lever i, har vi ikke råd til å være uten.