Herold

Det som i dag skjer i Iran, er ikke bare en serie protester eller midlertidig misnøye. Det er en dyp sosial og historisk bevegelse, en oppvåkning som springer ut av folkets kollektive hukommelse, identitet og tydelige vilje. Et folk som ikke lenger skjuler hva de vil, men roper det høyt og åpent.

I Irans gater er slagordene klare og direkte: Folk roper på tilbakekomsten av kronprins Reza Pahlavi. Dette er ikke uttrykk for blind nostalgi, men et resultat av 46 år med erfaringer preget av vold, fattigdom, ydmykelse og ødeleggelse. Et folk som har levd under Den islamske republikken, med alle dens løfter og påstander, har nå kommet til erkjennelsen av at dette systemet verken er reformerbart eller representerer dem.

Det kanskje mest bemerkelsesverdige er hvem disse menneskene er. En stor del av dem som roper på monarkiets retur, er generasjoner som aldri har opplevd monarkiets tid. De har vokst opp med kontinuerlig antivestlig, antidemokratisk og ideologisk propaganda rettet mot Pahlavi-familien. Likevel har denne propagandaen ikke hatt ønsket effekt. Gjennom sammenligning, egen utforskning og levd erfaring har disse generasjonene forkastet regimets fortelling og kommet frem til sitt eget valg.

Navnet Reza Pahlavi høres i dag ikke bare som navnet på en person, men som et symbol på en alternativ vei, en vei basert på Iran, rettsstat, sekularisme og en gjenopprettet forbindelse med verden. Ved siden av ham lever minnet om Farah Diba fortsatt sterkt hos mange. Mange i Norge husker fremdeles følelsen fra den gangen Irans konge og dronning Farah Diba besøkte landet – en følelse av verdighet, kultur, respekt og menneskelig nærhet. Dette er ikke tilfeldigheter, men en del av iranernes kollektive minne.

Før Den islamske republikken var Iran et land med flere tusen års historie, en rik kulturarv, enorme naturressurser og en sentral rolle i regionen. En sivilisasjon som tok form før islam, og som gjennom århundrer bidro med kunnskap, kunst, arkitektur og tanke. Den islamske republikken har ikke bare unnlatt å beskytte denne arven, men har bevisst forsøkt å ødelegge den, fra fjerning av historiske symboler til fornedring av språk, kultur og iransk identitet.

Politisk islam og systemet Den islamske republikken har enten ødelagt Irans rikdommer eller gjort dem til redskaper for ideologieksport, stedfortrederkriger og intern undertrykkelse. Ressurser som kunne ha bygget velferd, utdanning og en lysere fremtid for folket, har i stedet resultert i et land med fattigere borgere, et dypt såret samfunn og en utmattet, men oppvåknet, generasjon.

I dag roper iranere ikke lenger bare mot noe – de roper for noe. For at Iran skal vende tilbake til seg selv. For en styreform som ikke gjør landet til et ideologisk slagfelt, men til et hjem for alle iranere.

Denne stemmen kan ikke bringes til taushet.

I det øyeblikket jeg skriver dette, har internett, mobilnett og internasjonale telefonsamtaler vært stengt i Iran i over 70 timer. Familier er avskåret fra hverandre, pasienter kan ikke kontakte helsetjenester, og byene er tvunget inn i en pålagt stillhet.

Kun et svært begrenset antall mennesker bruker satellittinternett via Starlink, under alvorlig risiko. Myndighetene betrakter dette som en sikkerhetstrussel, og dersom brukere blir identifisert, risikerer de harde straffer og sikkerhetssaker i Den islamske republikkens domstoler. Derfor er selv denne lille kommunikasjonsåpningen i praksis utilgjengelig for flertallet.

Å kutte kommunikasjon er en del av undertrykkelsesmaskineriet. Et verktøy for å skjule vold, forhindre dokumentasjon og bryte grunnleggende menneskerettigheter.

Vær stemmen til det iranske folket.