Det er ikke mer å barbere bort
Lederen i GD setter søkelys på reelle og alvorlige utfordringer for kommunene, blant annet med henvisning til Kommunekommisjonens utredning. Men lederen fortjener også et nødvendig korrektiv. Kommunene har brukt ostehøvelen i tiår. Det har ikke vært rom for «fett» i systemet – bare kutt, kutt og atter kutt. I praksis betyr dette færre ansatte og reduserte tjenester.
Barber bort byråkratiet
Likevel gjentas det i den offentlige debatten – også fra sentrale politikere – påstander om at problemene ligger hos dem som styrer og arbeider i kommunen: dårlig budsjettdisiplin, ineffektiv administrasjon eller svikt i ledelse. Dette er heldigvis ikke Kommunekommisjonens hovedkonklusjon.
Min påstand er at kommunal administrasjon gjennomgående er effektiv og bemannet med godt kvalifisert personell, både faglig og administrativt. Utfordringen ligger ikke i hvordan kommunene drives, men i gapet mellom oppgaver, lovkrav og finansiering.
Det er påfallende hvordan sentrale politikere, når kritikken kommer, raskt skyver ansvaret nedover ved å vise til at «dette er kommunenes ansvar». Formelt kan det være riktig, men reelt fungerer det som et retorisk grep som dekker over hvem som vedtar rettigheter, krav og normer – og hvem som unnlater å finansiere dem fullt ut.
Kommunene har et bredt og sammensatt ansvar. De skal levere helse- og omsorgstjenester, skole og barnehage, forvalte areal og natur gjennom plan- og byggesaker, sikre rent drikkevann og forsvarlig avløp, drifte veger, renovasjon, brann- og beredskap, miljøtilsyn, eiendom, IKT og arkiv. I tillegg kommer innkreving av gebyrer og skatter, samt saksbehandling for formannskap, kommunestyre, råd og utvalg. For store deler av tjenestene kreves det enkeltvedtak etter særlover og forvaltningsloven, med klageadgang og ofte skjerpede krav fra Statsforvalteren. Dette er lovpålagte oppgaver som forutsetter kompetanse og kapasitet.
Som tidligere kommunal leder ser jeg at historien gjentar seg. Kommunal drift har vært – og er fortsatt – sterkt underfinansiert. Gapet mellom politiske ambisjoner og økonomiske rammer er over tid skjøvet nedover i systemet. At et kommuneopprør nå er i gang, er derfor ikke overraskende – kanskje er det på høy tid.
Kommunenes grunnleggende dilemma er at lovverket ikke er tilpasset samfunnets vilje til å betale det tjenestene faktisk koster. Rettigheter og krav vedtas av sentrale politikere gjennom storting og regjering, ofte med bred enighet, og skjerpes ytterligere gjennom departementer og direktorater, uten at finansieringen følger ansvaret. Kanskje burde mandatet til Kommunekommisjonen i større grad vært å avklare hvilke økonomiske rammer som faktisk må settes av for å oppfylle de rettighetene velferdssamfunnet har etablert – i stedet for å lete etter ytterligere effektivisering i en sektor som allerede går på minimum.
Stortinget må erkjenne og ta det fulle ansvaret for gapet de selv har skapt mellom politiske ambisjoner, lovverk og kommunenes økonomiske virkelighet.