Herold

Vi ser at natur- og klimakrisa er global, noe vi også merker godt lokalt med mildere vintre med frosne vidder og beiter, sterkere stormer, og en urolig miljøødeleggende verden, som bekymrer.

For oss alle som bor her nord, hvor også vi som urfolk får overleve i vår sårbare natur, er en natur i balanse selve livsgrunnlaget.

Næringene våre må være bærekraftige. Det er god økologi, det er humant, og det er også økonomisk riktig i et langsiktig perspektiv når vi ser langt nok fremover.Vi alle er knyttet til den naturen som omgir oss der vi bor. Vi samer er også svært sterkt knyttet til naturen, til arealet, til vidda, til myrene, elvene, til dalen og fjorden våre.Så er vi også mange mennesker med ulike bakgrunner her nord som virkelig setter pris på de rike naturområdene vi lever i.Vi ser at natur- og klimakrisa er global, noe vi også merker godt lokalt med mildere vintre med frosne vidder og beiter, sterkere stormer, og en urolig miljøødeleggende verden, som bekymrer.Det betyr at matberedskapen lokalt er blitt enda viktigere. Både fisken i havet, sauen på øyene og fjellet, bærhøsten og reindrifta. Matressurser vi er totalt avhengige av I fremtiden.Disse næringene knyttet til våre områder som fjord- og kystfiske, landbruket, laksefiske, utmarksbaserte næringer, duodji, og kombinasjonene, samt reindrifta, viktige tradisjonelle "evigvarende" næringer.Disse kan fint kombineres med nye miljøvennlige næringer som f.eks. opplevelsesturisme.Jeg har et litt ekstra øye til det samiske jordbruket som tradisjonelt var svært bærekraftig og gjennom årtusener tilpasset klimaet og naturen her. En tilpasning som forringes av naturinngrep og klimaendringer. Kombinasjonsnæringene og de andre tradisjonelle næringene er et resultat av en slik tilpasning. Samtidig er det moderne hjelpemidler tilgjengelig i dag som gjør arbeidet lettere og mer attraktivt.Vi har hatt og har tildels fortsatt en rik tradisjonell lokal samisk matkultur som i langt større kan både gjenreises og blomstre knyttet til våre områder og arealer, med mer tillatelser til f.eks hjemmeslakt, mer benyttelse av det naturen rundt og nær oss kan gi, og fokusere sterkt på naturlige produkter fra utmark, og matretter fra dyrka jord, urter og lokale grønnsaker og poteter. Sei, torsk, laks, sild og fjellfisk. Buljong, bidus, lokale fiskeprodukter som komsemaga, og blodmat.I dag ser vi et landbruk i nord, i Sápmi i krise. Vi ser en alvorlig nedgang i antall bruk i for eksempel Finnmark. I 2024 hadde vi kun 262 bruk igjen. Antall bruk her er redusert med godt over 60% (estimert) de siste 20-30 årene.Nå er det i hovedsak melk og sauekjøtt bøndene drifter med. I norsk del av Sápmi er også reduksjonen på antall bruk betydelig i negativ forstand med et sted mellom 40-70%, de siste 30 åra (tall fra trønderlag fylke og ssb).Antall bruk mer langt mer enn halvert i løpet av disse åra.Det er slike utfordringer vi har.Krisen er egentlig det såkalte frie markedet som har presset prisene og kvaliteten ned, og og matindustriproduksjonen opp.Større kvanta på mer frodige varmere steder nær de store befolkningskonsentrasjonene presser prisene til bønder og andre primærnæringsutøvere ned. Det betyr sentralisering og krise for distriktene inkludert de samiske områdene. Det har blitt viktigere for styresmaktene enn trygghet for arbeid og levekår for folk helt her nord.Det er ingen naturgitt situasjon vi har havnet i.Det er en villet politikk, og et resultat av kapitalisme som dominerende system i seg selv, herunder EØS-avtalen hvor stadig nye EU-direktiver, og en omfattende naturødeleggende virksomhet og avvikling av fellesskapets verdier og eiendom hvor AP og høyresiden i norsk politikk dominerer.Norge må våge å utfordre disse utviklingshemmede eu-direktivene i våre distrikter.I det samiske samfunnet kjenner vi ofte kapitalismens lover på kroppen når de store naturødeleggende milliardnæringene som vindindustri, gruvedrift, industrifiske, og en oppdrettsnæring som presser på med god hjelp fra våre statlige norske myndigheter.Privatiseringa har ikke gitt oss bedre vilkår. Dette økonomiske systemet rammer de små næringsutøvere og samer her i nordområdene hardt.Etter Sannhet og forsoningskommisjonens rapport tror jeg at de aller fleste, samer i allefall, hadde forventet en langt større økonomisk statlig satsing på å rette opp i all skade fornorskninga har påført det samiske folk.Det vi opplever i virkelighetens verden er at staten motarbeider oss som et naturavhengig urfolk samtidig som distrikter avfolkes.Noen statlig satsing har vi ikke sett noe til foreløpig, men vi må likevel presse på og synliggjøre de store skadene, og hva som må til i de tradisjonelle næringene på land og i og ved havet for at kulturen skal overleve.Vi må jobbe hardt for å styrke de tradisjonelle kulturbærende næringer mer og bedre, med for eksempel øremerka tilskudd til småskalaprodusenter ift faste kostnader som veterinærutgifter gjerding, avløserordninger, og ulike støtte og tilskuddsordninger for å bøte for avstander og klimautfordringer hvor også myrene våre kan vernes.Småflåten kystnært på havet og i fjordene må gis rettighetene tilbake. Her ser vi samme nedgang i kystflåten de siste 30 åra (40-70%) hvor også retten til fiske har blitt flyttet fra de små fartøya til de store i følge tall fra fiskeridirektoratet. Fjord linja må være en absolutt grense for den store aktive fiskeflåten. De bør egentlig holde seg utafor grunnlinja og etterhvert fases helt ut.Hovedutfordringa her må være å ta disse rettighetene tilbake fra de store aktive industribåtene, til de minste konvensjonelle, men moderne små fartøygruppene.Sånn blir det liv, lys i husan, og lokal produksjon basert på lokale råvarerFjordfiskere må få konkret hjelp til modernisering og Digitalisering av verktøy på fartøy, og støtte til utstyr som gjøre yrket sikrere og mer attraktivt.Systemet må avbyråkratiseres så kyst- og fjordfiskere for eksempel slipper å rapportere fangst ute på åpent hav i storm og blæst.En liten sak tenker du, men stor nok for de dette gjelder, blant annet den mistilliten til de små fiskerne denne unødvendige kontrollen fra myndighetene.Så må storsamfunnet hurtig kunne kompensere ekstra utgifter pga ekstremvær, frosne beiter, store rovdyrtap mv.Avløserordninger for bønder og fiskebønder må etableres og styrkes, og mobile helsetjenester, herunder parasittbekjempelse og vaksinering uten store ekstrautgifter.Det er også svært viktig å legge tilrette for et mangfold av næringer i distriktene med ulike distriktsutviklingstiltak i en størrelsesorden som merkes. Tiltak som styrker en spredt bosetting er også nøkkelen til en bærekraftig og mer miljøvennlig fremtid hvor flere bor nært der naturressursene finnes.Vi må sikre og styrke ilandføring av fisk, foredling, og lokale salgsledd Lokal matproduksjon er viktig ift matberedskap her nord.I den forbindelse må vi få et enda sterkere vern av matjord på plass.Matjord er ikke en overskuddsressurs lengere da vi har bygd ned for mye matjord bare i denne generasjonen. Mye må gjenreises om vi skal lykkes!Blant annet vil aktive frakttilskudd være et viktig virkemiddel i distriktene for både primærnæringene og andre små bedrifter. Dette for å utjevne kostnadene ift mindre produksjon og lange avstander til litt større befolkningskonsentrasjoner, selv om idealet må være å selge mest mulig lokalt i fremtida.Småskalabedrifter, nye og gamle, moderne og tradisjonelle, kan sammen med lokale fiskere og bønder få digital opplæring og støtte til ny teknologi som gjør arbeidet lettere og mer effektivt i en moderne verden, både på kontoret og der ute i ulikt virke.Rovdyr hører naturlig til i vår fauna, men bestandene må reguleres ift virkeligheten vi lever i. Vi har bygd ned, redusert og utryddet mye naturlige byttedyr for rovdyr, noe som gjør sauer og rein i større grad til rovdyrenes kosthold.Sammen med klimaendringene og annet er dette en stor utfordring for dyrehold i distriktene. Det er en negativ utvikling som må jobbes mye med.Her må vi finne en balanse ift antall rovdyr i ulike områder, støtte til gjeting, og fjerning av dyr som gjør alvorlig skade for tamreindrifta og sauehold. Særlig reindrifta er nå truet av både vindindustrien og gruvedrifta.Oppdrettsnæringa i samiske områder er en milliardindustri som forurenser enorme områder, og de tar svært mye areal som beite og gyteområder fra fjordtorsken og andre arter, og fjordfiskerne fortrenges.Mange små bygder og distrikter har oppdrettsnæringa som en av de viktigste arbeidsplassene for sjøsamer og andre. Oppdrettsanlegg har blitt bedre med årene både ift kontroll av sykdommer og antibiotikabruk, men alt utslipp og fiskerømninger ødelegger fortsatt altfor mye.Oppdretten må inn i lukka anlegg, og det må stilles strenge krav til alt virke, med områdeforrang til de lokale fiskerne, økt arealbeskatning, og lokalt deleierskap i disse anleggene/selskapene.I dag forstår vi betydninga av en natur i balanse.Vi må levere jorda, naturen, videre og tilbake i samme stand som da vi fikk ta del i hennes rikdom i vår levetid.Da kan vi begynne å nærme oss en viss samisk- og en distriktsatsing for alle her i våre områder, noe som både natur, klima, og folk flest vil tjene på.