Herold

Både små og store kommuner har kuttet alt som kan kuttes.

Kommisjonens nye plan for kommunene er ikke en visjon, det er en ansvarsfraskrivelse.

Da var helga her. Føttene er slengt på bordet etter årets første arbeidsuke, og mens folk koser seg med fredagstacoen og en fjernsynsserie, har jeg brukt fredagskvelden på å fortære Kommunekommisjonens delutredning om framtidas kommuneøkonomi. Kanskje ikke helt normal helgelektyre, men som lokalpolitiker, lokallagsleder i Utdanningsforbundet, lærer og samfunnsviter er jeg kanskje litt mer enn over snittet interessert i sånne greier.

Jeg hadde jo håpet at det skulle komme noe som tok fjorårets diskurs om sløseri og ressursbruk på alvor, og som torde å lære av naboer som ikke har et oljefond å lene seg på, samtidig som man ikke gikk i de samme administrative fallgruvene. I stedet fikk jeg en tekst som føles mer som om dessertgenerasjonen rigger seg selv klar til sitt inntog i pensjonisttilværelsen etter et langt liv i kommunal forvaltning, enn en plan som faktisk skal bære samfunnet videre. Kort fortalt: Kommune-Norge skal fortsette som før, bare med litt mindre av de «plagsomme» normene og reglene, og kanskje litt flere av de veiledende konsulentene som skal bruke sin visdom til å rettlede oss i å spare penger. Ja, og så litt dårligere tjenestetilbud og færre faste ansatte med høy utdannelse, da. Bare å glede seg.

Omtrent 300 kommuner i Norge sliter i dag økonomisk. I praksis er det vel nesten ingen som har «god» økonomi (unntatt kanskje Norges rikeste per capita, Aukra kommune, men de har jo bestemt seg for å bygge bru for egne penger, så det spørs hvor lenge det varer). Mange kommuner sitter med en bygningsmasse fra etterkrigstiden som må skiftes ut, og mange slåss med en rentebærende gjeld som er kvelende høy, og priser som gjør at fargestifter i barnehagen nesten må låses inne.

Både små og store kommuner har kuttet alt som kan kuttes. Kaffen på lærerværelset og vaktrommet har folket på gulvet for lengst begynt å betale selv. Den (for øyeblikket) lovpålagte kneippbrødskiva som sensoren får på sensoroppdrag i nabokommunen kan være nok til å velte et skolebudsjett hvis man ikke finner brødet på tilbud. En toerfeil på EU-kontrollen kan være en større krise for kommunen enn for en attenåring med sin første bil.

I delutredningen snakkes det varmt om «økt kommunal handlefrihet». Det høres jo supert ut! Men skal man sikre det enkelte individs mulighet til å lykkes, må det ikke være avhengig av at vedkommende er født ved siden av et vannkraftverk eller et ilandføringsanlegg for olje og gass. Når kommisjonen foreslår å skrote lærernormen og fjerne profesjonskravene i helsevesenet, fjerner de i realiteten barnas sikkerhetsnett. De kaster oss lokalpolitikere inn i et moralsk uføre der vi skal velge hvem som skal få det verst. Dette er ikke frihet, det er en statlig ansvarsfraskrivelse forkledd som lokaldemokrati.

Utvalget drømmer om et teoretisk effektiviseringspotensial på 19 prosent. Hvem skal trylle frem dette? Jeg spår en ny konsulentfest. Det blir millioner til rapporter om hvordan vi kan drifte «smartere» når det i virkeligheten ikke finnes flere folk å ta av. De 22 øremerkede tilskuddene som nå foreslås som «frie midler» alt fra skolebøker til rusarbeid vil i praksis bli slukt av gjeldsrenter, konsulenter og lederlønn før de når frem til dem som trenger det.

Vi skal snakke opp sykepleierne og lærerne våre. De trenger ikke en såkalt kommuneøkonomisk fleksibilitet som i praksis betyr at de må løpe fortere, føle at de strekker mindre til og jobbe med færre kolleger. De trenger en lønn de kan leve av og et sikkerhetsnett som gjør det trygt å etablere seg og stifte familie. Lokaldemokratiet og samfunnet dør når politikk bare handler om å administrere fattigdom, og å sette svake grupper opp mot hverandre.

Jeg har vært med på flere runder med politikeropplæring der vi har fått høre det igjen og igjen: «Demografien tilsier at vi blir flere eldre, da må vi jo kutte i penger til barn og unge!». Joda, det blir flere eldre, men selv om det skal bli færre barn en gang i fremtiden, så er det jo ikke færre barn akkurat nå. Det er bare trangere budsjetter, flere diagnoser og større krav. Vi trenger ikke å ta bort rekkverket i den holkete motbakken bare fordi det er meldt plussgrader en gang i fremtida. (Vi har jo faktisk et regelverk nå som sier at rekkverket kan forsvinne når det er plussgrader og bakken ikke er holkete der, go figure..)

Vi har nettopp lagt bak oss den første uka i et nytt år der folk på gulvet har stått på og brettet opp ermene, mens andre har brukt tida på å gå rundt seg selv og bekrefte sine egne mantraer. Det er heldigvis gode røster i utvalget som Geir Røsvoll (Utdanningsforbundet), Mette Nord (Fagforbundet) og Heidi Merete Rudi (Pasient- og brukerombudet) som har sett galskapen og tatt dissens. Uten lærernormen blir skolen en salderingspost, uten profesjonskrav blir helsevesenet utslitt, og uten nasjonale standarder forsvinner rettssikkerheten for de som ikke kan rope høyt selv.

Med den nye «handlefriheten» blir vi lokalpolitikere stående alene som forsvarere av de utsatte gruppene mot et stadig tøffere byråkrativelde. Dette er ikke den retningen jeg vil se nasjonen gå. Det må skje en endring, men det kan ikke bli en endring til det verre.