Herold

Mannen måtte være minst 100 år og fikk meg til å boble av latter mens cellegifta fylte blodårene.

Ei smal solstripegjør sitt beste langs ei gulbrun gølvlist, men klarer ikke slippe inn sommeren. Jeg sitter i en stressless på avdelinga for kreft- og blodsykdommer på Fredrikstad sykehus.

Om to uker skulle jeg starta på Mølla Kunstskole i Moss. I stedet står cellegift på timeplanen. Tegnesakene ligger hjemme. Sånn kan det gå.

To malerier bryter med det sykehushvite tapetet. «Motiver fra Hvaler», smiler sykepleieren mens hun gjør klar armen min. Jeg glor høl i de skimrende strandsteinene på det ene maleriet, prøver alt jeg kan å ikke være til stede i virkeligheten.

Bio Latoya

Jeg er reddfor nåla, redd for feberen og kvalmen jeg vet kommer. Aller mest er jeg redd for å dø fra fireåringen jeg har hjemme. Det er for stort til å prate om. Jeg stirrer på måkene som seiler over akrylhimmelen. Sykepleieren småprater beroligende.

Snartstrømmer oransje guffe gjennom veneflonen og videre opp armen min. Det føles som å få blodårene spylt rene med isvann. Rutinert pakker sykepleieren meg inn i enda et digert helseteppe. Før hun går, slår hun på tv’n.

latoya

Ved siden av meg, i en ditto mørkebrun stressless, sitter en mann jeg i min ungdommelige naivitet anslår å være rundt 104 år gammel. Han snorker fredelig med to slanger tilkobla underarmen.

Jeg vil være like tøff som ham! Tenk å sovne under behandling! Selv ikke MTV klarer å vekke ham!

Pretty Fly For A White Guy avløses av Linkin Parks evinnelige gnål om at ingenting betyr noe, men min sovende makker våkner ikke før vi er noen minutter inne i Jackass.

FÅ MED DEG HISTORIEN BAK JACKASS HER:

Smartembed for https://youtu.be/XBiUEgNkNXw?si=OZUg4vwq5kp0KvPF

Da smeller han tilmed et imponerende bunndrønn av ei hostekule. Det er rart lungene ikke blir med ut, men hostinga går over i gapskratt, de magre beina rister under helseteppet, kællen nikker og veiver sykepleieren vekk.

«Oi oi oi, sann!»Han flirer og tørker øya med skjorteermet, så snur han seg mot meg og gestikulerer ivrig mot tv’n.

«Se på døm, æ!»

Jeg kjenner latteren boble opp sjæl, den fortrenger skrekken for nåler og bivirkninger, til fnis tyter ut, høyt og ukontrollert. På skjermen løper noen etter Steve-O med stiftemaskin.

«Her sitter vi,vøttø! Her sitter vi og prøver å ikke dævve, også springer døm der rundt og prøver å dævve alt døm kan!»

Latteren hans tar sats på nytt, og nå skratter jeg også. Det verker i den frosne armen fordi jeg rister, men det får meg bare til å le enda mer. Alt jeg ikke tør å snakke om, ikke tør å grine over, velter ut av meg som latter.

«Å, det er så teit! Så deilig teit!» Han må tørke lattertårer igjen.

latoya 1

Også begynner vi å snakke sammen. Han forteller at han er inne for dialyse, «må holde på resten av livet, men det går bra», at han akkurat har fylt toogsøtti, at han skulle ønske folk ikke tok alt mulig så alvorlig.

«Du måkke bynne å henge med huet nå, du som er så ung,» sier han med varme i stemmen.

Jeg blir brydd over denne oppriktige omsorgen fra en fremmed, og mumler noe veslevoksent om at jeg faktisk snart er tjuetre.

Han gliser.

«Trassig!Det er bra! Kommer til å gå helt fint med deg!» Så peker han på skjermen igjen. «I motsetning til døm der, hæhæ!»

Sykepleierentitter innom igjen, konstanterer feber og gir meg den sedvanlige paraceten.

Min nye venn i denne bisarre sykehusreisen spør etter en liten konjakk, sykepleieren ber ham oppføre seg, det er overraskende god stemning til å være cellegiftdag.

Feberen min gir blanke i paraceten, jeg får frostrier og et pappbekken å brekke meg i.

Enda en episode av Johnny Knoxvilles eskapader ruller over skjermen. Når jeg er opptatt med å studere pappbekkenet, forklarer min nye venn hva gutta gjør, mens latteren hans hakker halvparten av setningene i stykker. Magen min verker av skratt og brekninger.

Latoya 2

Timene går.Sola kjemper litt hardere, nå sniker den seg inn gjennom persiennene. Min humørfylte kompis har sovna igjen. Feberen har gitt opp.

Sykepleierenhekter den tomme cellegiftposen av stativet, napper ut veneflonen, dagens økt er over. «Sees om to uker!» sier hun blidt. Jeg stavrer som en søvnig nachspielgjest nedover gangen.

Idet taxien klatrer oppover bybrua kommer jeg på at jeg spurte jo aldri kællen hva han het. Vi skravla om alt mulig, men var lik småunger som kan leke en hel dag sammen uten å vite hverandres navn.

Før søvnen innhenter meg bestemmer jeg meg for å spørre nesten gang vi sees.

Jeg så ham ikke igjen. Men nesten 25 år etterpå tenker jeg fortsatt ofte på ham. Når jeg er i det bekymrede hjørnet, kan han dukke opp og minne meg på at livet alltid har plass til humor.

Hvorenn han er nå, håper jeg det serveres konjakk der. Av ypperste kvalitet!