Når markedet vil ha gevinsten – og felleskapet må ta regningen
Det begynner å ligne et mønster dette. I avisene kan vi lese om private initiativ innen skole, barnehage, helse og nå sist beredskap knyttet til Haugesund lufthavn Karmøy. Budskapet er ofte det samme: Private aktører er klare til å levere bedre, mer effektivt og billigere enn det offentlige.
Helt til regnestykket ikke går opp.
Da endrer språket seg. Plutselig handler det ikke lenger om marked og effektivitet, men om samfunnsansvar, kritisk infrastruktur og behovet for offentlig støtte. Da ropes det på staten, kommunen eller fellesskapet – de samme som man i utgangspunktet skulle hjelpe på en mye bedre og kostnadseffektiv måte. Det er nesten ikke som jeg tror det jeg leser når enkelte sosialdemokrater i vårt distrikt favner rundt denne fantasien.
Dette er ikke et sammentreff, men en konsekvens av hvordan vi har organisert disse sektorene.
Skole, barnehage, eldreomsorg, helse og beredskap er ikke vanlige markeder. De eksisterer fordi samfunnet har bestemt at de er nødvendige. Tvingende nødvendige. Etterspørselen forsvinner ikke, og tilbudet kan ikke legges ned uten alvorlige konsekvenser. Nettopp derfor er de attraktive for private aktører. Kundene er garantert, og det offentlige sitter med ansvaret i siste instans.
Problemet oppstår når denne siste instansen blir en del av forretningsmodellen.
Når driften går med overskudd, er det selvsagt markedet som gjelder. Når kostnadene øker, volumet svikter eller kravene skjerpes, blir det derimot umulig å la markedet bestemme. For samfunnet kan ikke akseptere at barn står uten skole, barn uten barnehage eller SFO, pasienter uten helsetilbud – eller at beredskapen ved en lufthavn svekkes fordi økonomien ikke ble helt slik man hadde drømt om.
Da ender vi med en modell der gevinstene forsvinner, tap blir overført til deg og meg, og risikoen flyttes fra aktør til vårt felleskap. Dette blir helt feil etter mitt hode.
Beredskap illustrerer dette ekstra tydelig her lokalt. God beredskap er dyr, brukes sjelden og gir ingen avkastning i regnskapet – men er avgjørende når det virkelig gjelder. Å tro at dette lar seg drive på kommersielle vilkår uten omfattende offentlig støtte eller garantier, er enten naivt eller uærlig.
Spørsmålet vi burde stille oftere, er derfor ikke om private kan bidra. Det er hva slags risiko de faktisk tar. Hvis det offentlige uansett forventes å stille opp når økonomien svikter, må vi også tørre å spørre hvorfor styringen og kontrollen ikke ligger der fra starten av.
For alternativet er en praksis der fellesskapet tar regningen, mens andre tar ut gevinsten. Det er verken god markedsøkonomi eller ansvarlig samfunnspolitikk – og det er på høy tid at vi slutter å late som om det er det.