Herold

Hans Ole Groa ble overrasket i lunsjen på jobb.

Altså, jeg er glad i vårt granneland. Hyggelige folk, ja også har de en egen «svung» over språket sitt. Er liksom mer svung over «tjenare» enn «hei» eller «hallo».

Vel, over til det sportslige. Jeg har vel vært innom det i et tidligere Grep også, men fikk en fin påminnelse til å reflektere over det her om dagen. Jeg var på mitt daglige kantinebesøk på Hydro, og som alltid treffer jeg to nydelige svensker bak disken.

– Satt du oppe i natt, var den første frågan fra Andreas.

– Nei, svarte jeg høflig.

Gikk jeg glipp av noe sportslig? Noe som i så fall ville vært høyst uvanlig.

– Vi fikk gull i natt, var svaret.

Halve Sverige satt visst oppe klokka 02.00, og jeg ble virkelig «nyfiken».

– Vi vant junior-VM i ishockey, sa Michael, fremdeles i lykkerus.

De slo Tsjekkia 4–2 i en rysare av en finale. De var så glade og jeg tenkte i mitt stille at her må jeg bare vise medlidenhet. Tenk at vårt naboland er så sulteforet på gull og gode sportslige prestasjoner at et gull i juniorklassen gir så mye glede. Det blir liksom som å vinne et klubbmesterskap her hjemme. Vi vasser jo nærmest i edelt metall, sommer som vinter, her på berget.

Vel, slik har det ikke alltid vært.

Tenk på 1970- og spesielt 1980-tallet, hvor Sverige var i den posisjonen vi er i dag. Tenk Ingemar Stenmark som danset nedover alpinløypene og vant det meste, mens vi nordmenn og kommentator Knut Th. Gleditsch håpet å få en eller annen nordmann i mål uten fall. I skiløypene var det Gunde Svan og Thomas Wassberg som viste oss bakskiene, og vi tok ikke et eneste individuelt OL-gull på 1980-tallet. Og tror du jaggu ikke svenskene også var såpass freidige at de lurte oss på skøyteisen med tre gull av Thomas Gustavson.

Ja, trøsten vår var at Larvik-jenta Bjørg Eva Jensen vant gull på 3000 meter i 1980. Altså, det eneste på 1980-tallet. Skulle tro at vi var ydmyket nok nå, men jaggu flakset det også en svenske ned i hoppbakken, Jan Bokløv. Han landet nesten på sletta med sin V-stil, og skremte skiten av hele hopp-verden.

Jeg har ikke glemt en av tidenes tennisspillere, Björn Borg, eller hva med Jan-Ove Waldner, som herjet med kineserne i deres store sport, bordtennis. Og vi her hjemme var som vanlig bare tilskuere.

Som man skjønner, så hadde vi nordmenn et lillebror-stempel i mange år. Slik må vel svenskene føle det nå, tenker jeg.

Vinner man et OL-gull i Sverige i disse tider, så er man jo garantert å bli årets idrettsnavn. Her hjemme blir altså ikke Klæbo årets idrettsnavn engang, tross seks VM-gull av seks mulige. Vi har nemlig utradert Sverige også i fotball, og har spillere i verdenstoppen som Ødegaard og Haaland. Friidrett også, selv om Sverige har Armand Duplantis som driver med det «stavgreiene» som bare han og tre fire andre driver med ...

Greit å ta med at vi vel også har tennis- og golf-spillere, som ligger et hav foran svenskene.

Avslutningsvis gir jeg honnør til mine svenske venner Andreas og Michael, som jeg unner alt godt. De har jo tross alt både hockey, bandy og innebandy der de gruser oss. Ja, også speedway da, hvor «Rospiggarna» er den hotteste klubben. Nå er det snart OL, og der skal jeg være såpass overbærende at jeg unner svenskene gull.

Spesielt i skiløypa.