Herold

Etter et år preget av historiske avskjedskonserter og folkefest, er han nå stemt frem som Årets Trondhjemmer.

– Herregud, hva skal jeg si? Altså, jeg må reise meg, jeg må bare gå, sier en rørt Åge Aleksandersen når sjefredaktør Lorns Bjerkan i Nidaros overbringer nyheten.

Da Åge og Sambandet spilte sine siste konserter på Lerkendal i fjor, utpekte leserne i Nidaros rockeartisten som selve symbolet på fellesskap og trøndersk stolthet.

– Åge, du har samla byen. I ditt selskap ble Trondheim en flokk. Du har gjort deg selv tidløs. Du har over tid betydd noe for livet til folka i byen. Du er en innbygger som folk er stolt over. Du har blitt en del av vår identitet, sier Bjerkan.

– Du sier jo så mye fint. Det er mye store ord. Det som slår meg, er at folk faktisk gjør dette, at de tar seg tid til det, eller at de stemmer, sier Aleksandersen.

Her får Åge prisen: – Jeg må reise meg

– En historie om at sangene mine betyr noe

Lørdag formiddag, klokken ti, sto manager og datter klar til å ringe pappa. Det han ikke visste, var at Nidaros hadde planlagt å overbringe nyheten om Årets Trondhjemmer.

– Det er et eller annet med akkurat dette som er veldig stas. Jeg må si det. Så jeg sier først og fremst tusen, tusen takk.

– Hvordan er det å være Åge i Trondheim? spør Bjerkan.

– Nei, du vet at 99,9 % av det å være Åge i Trondheim by eller andre plasser i landet, det er bare hyggelig. Folk vil meg mye godt, sier han.

Han forklarer at nysgjerrigheten på andre mennesker fortsatt er en drivkraft.

– For det første liker jeg å prate med folk. Og så er jeg alltid sangskriver. Så i et møte og i en samtale kan det også være noe jeg kan notere, at det kan bli en sang. Det er en historie om at sangene mine betyr noe for folk. Det er det som er greia.

På spørsmål om han skal feire seieren, svarer han med et lurt glimt i øyet:

– Ja... det blir spørsmål om jeg skal legge til et par kilometer på turen min. Ellers er det klart at jeg har hatt verre starter på dagen enn jeg har i dag, flirer Åge.

Gjennomførte turneen med stil

Da Åge og Sambandet startet opp i 1976, var det begynnelsen på et 50 år langt musikkeventyr som nå har nådd veis ende.

Åge beskriver spesielt 2025 som et intenst og innholdsrikt år, og trekker frem avslutningskonsertene på Lerkendal som personlige høydepunkter.

Til tross for suksessen, innrømmer artisten at han var litt tvilende i starten.

– Jeg var jo kjempe skeptisk til én konsert på Lerkendal. Så ble det jo tre. Men ellers så er det jeg sitter igjen med for 2025, det er at vi gjorde det akkurat som jeg alltid bruker å gjøre det, sier han.

– Vi spilte overalt. Vi spilte på små plasser. Så summen av alt dette er kjempesvært. Men også det at vi gjennomførte hele turneen med det vi var kjent for da. Bra stil, vil jeg kalle det.

– Tror folk har oppfatta meg som en real type

Selv om de store stadionkonsertene er over, er båndet til publikum like sterkt.

Åge forklarer at denne kontakten alltid har gått via sangene, men at det også handler om verdier.

– Det finnes jo noen teorier om hvordan man skal oppføre seg, men jeg har alltid trodd at man kommer langt med vanlig folkeskikk.

Han tror selv at nøkkelen til den enorme tilliten hos det trønderske folk handler om nettopp dette – å være hel ved.

– Jeg tror folk har oppfatta meg som en ganske real type. At jeg er å stole på. Selv om jeg har engasjert meg politisk og fått kjeft for det, så tror jeg at jeg er i grenseland troverdig, da.

Skal stå alene med ti gitarer

Når Åge nå ser fremover, er det mot et landskap som ser ganske annerledes ut enn tiden med Sambandet.

– Jeg skal ut og stort sett ha konserter alene. Bare med meg og en del instrumenter, sier han.

– Der er det for så vidt ingen begrensninger, men jeg søker jo bevisst andre ting. Jeg har fortsatt et behov for å komme og slå av en prat med folk fra en scene, forklarer han.

Selv om han planlegger færre opptredener det kommende året, står de store prosjektene fortsatt i kø.

Blant høydepunktene er jubileumskonserten for albumet «Snöharpan» i Nidarosdomen under Olavsfest, hvor han tolker dikt av svenske Dan Andersson som en hyllest til sin bestefar.

Det er en spent 76-åring som nå skal finne tilbake til det helt enkle formatet.

– Det er en enorm forskjell på å stå på scenen med et timannsband, og å stå der alene med ti gitarer. Jeg gleder meg veldig til den utfordringen, for nå er det over 20 år siden jeg holdt på med det sist, avslutter Årets Trondhjemmer.