Herold

Det var rett før jul det skjedde. Akkurat da du innser at verken adventskalenderen eller julegavene er i rute, og du forstår at det heller ikke i år blir sju sorter – ja, akkurat da takket robotstøvsugeren for seg.

Den høyt elskede «hushjelpen» til en aleneboende mor, tok kvelden før selveste kvelden. Siden herligheten var kjøpt på nett, startet en strøm av sporadisk e-postutveksling med supportavdeling for å finne ut av hva problemet var.

Deretter fulgte en rekke hendelser som ikke gjorde situasjonen bedre. Garasjeporten streiket for andre året på rad, dusjdøra sa takk for seg og lyset på badet ble ødelagt. Da influensaen i tillegg slo inn uten at dialogen med kundesupport førte fram, var grensen nådd.

Jeg endte på januarsalg og kjøpte en ny, mye større og bedre robotstøvsuger. Denne gigantstøvsugeren skal nå ta huset mitt til nye, renere høyder.

Akkurat slik vi tenker om satsingen på store og sammenslåtte enheter av sykehus, politi, skoler, legekontor og kommuner. Når nøden er som størst, ja, da satser vi på store enheter. «Stordriftsfordeler» og «effektivitet» er løsningen på de fleste av dagens problemer. Større har blitt ensbetydende med bedre.

Før hadde vi lensmann i bygda, kundemottak i banken og postkontor på hjørnet. Snart snakker vi vel nostalgisk om den gangen vi hadde en egen ordfører og en nærskole.

Noen ganger er sammenslåing en nødvendighet, som når folketallet er for lavt og økonomien ikke strekker til. Men med sentralisering og effektivisering skjer det samme som med robotstøvsugeren. I virkeligheten gir vi fra oss makta til å sørge for ting selv.

Systemene kan virke bra så lenge de ikke møter den virkelige, ujevne verden. Men selv regjeringen innrømmer nå at dagens modell ikke fungerer. «En størrelse passer ikke alle», påpeker Kommunekommisjonen i sin ferske rapport. Politikerne har valgt feil medisin når de har pålagt kommunene lover og regler å følge samme mal.

Kommuner, som hjem, er ikke like. Gudbrandsdalen er full av dørstokker, lange avstander og kronglete behov.

Når det dukker opp en elev med spesielle behov, en eldre bankkunde som ikke klarer å bruke nettet, eller en pasient som ikke kan ta seg til legekontoret i nabokommunen – da fungerer ikke malen som virket klok i et regjeringskontor i Oslo. Nå ser også at regjeringen at hver kommune må få tilpasse mer sine egne behov.

Regjeringen ønsker at det skal brukes mindre tid på skrivebordsarbeid og mer tid ute hos folk. Klarer kommunene denne omstillingen er det håp om noe bedring. Det er nok likevel ikke til å unngå at tjenester må slås sammen fordi både unge innbyggere og andelen folk i arbeidsfør alder blir mindre. Vi vet at fylkeskommunene må legge ned skoler, og at de eldre i fremtiden i større grad må klare seg hjemme alene. Vi vet også at den teknologiske utviklingen vil fortsette.

Ja, jeg glemte jo å føye til at også utelyset sluttet å fungere før jul. På el-butikken lurte ekspeditøren om jeg ville ha en lyspære jeg kunne styre med en app. Da kjente jeg: Der går min grense.

Hvor grensen går for sammenslåing og sentralisering bør også kommunene, staten og politikerne spørre seg. Vi må innrette oss slik at vi beholder og tiltrekker oss folk. For som kommunekommisjonen påpeker: Det er ikke lenger penger som er vårt største problem, det er folk.

Jeg lever enn så lenge i håpet om at den store robotstøvsugeren skal gjøre hverdagen min enklere. Men innerst inne vet jeg at stor er ikke nødvendigvis er best.

Barber bort byråkratiet