Her bodde de så trangt at bakgården ble stue og lekerom
Gråbeingårdene besto av 700 overfylte ettromsleiligheter. Bakgården var derfor stue og lekerom for de store barneflokkene.
Her bodde de så trangt at bakgården ble stue og lekerom
Gråbeingårdene besto av 700 overfylte ettromsleiligheter. Bakgården var derfor stue og lekerom for de store barneflokkene.
Byhistorie
Bolignøden var stor og leiegårdene overfylte. Hele familier bodde på ett rom og kjøkken. Klaskedassen var i gangen og vedboder i gården. Nesten ingen hadde flere rom enn medlemmer i familien. Et eget soveværelse, også for de voksne, var bare en drøm.
Gråbeingårdene strekker seg fortsatt over to kvartaler på Tøyen med adresser i Urtegata, Tøyengata, Herslebs gate, Jens Bjelkes gate, Lakkegata, Siebkes gate og Sars gate. Byggmester Ole Olsen reiste gårdene under den store byggetida på 1880- og 1890-tallet. Opprinnelig var det 700 leiligheter i kompleksene, de fleste på ett rom. Gråbein var tilnavnet på byggmesteren, men «gråbeingårder» skulle gi assosiasjoner til ulvetider, dårlige tider og nød. For her bodde fattigfolk, og gårdene ble sett på som en provokasjon da de ble bygget. Grove mursteinsgårder uten murpuss eller dekorasjoner ga en beskjed om at de som bodde der ikke hadde behov for mer enn «det helt nødvendige». Kvaliteten på byggene var likevel god, men plassen utnyttet til det maksimale.
Arbeiderdikter Rudolf Nilsen beskrev i 1926 menneskene i nærliggende Heimdalsgata 26 i diktet Nr. 13. Selv om den ikke var en egentlig gråbeingård, ble diktet symbolet på livet i disse gårdene:
«De spør hvor Nr. 13 er – vår kjære gamle gård?
Den ligger inni gaten her, hvor nummer «13» står,
og De kan se hvor svær den er, så langt kvartalet når».
Rudolf Nilsen skildret slitet for beboerne, men også de som drømte om en bedre framtid. Også forfatter Oskar Braaten skrev om gråbeingårdene, om en oppvekst i Urtegata 36 i romanen Ulvehiet. Gråbeinene ble de som bodde der kalt, men selv sa de helst at de var fra «Komplekset». Om gårdsrommet skrev han:
«Mellom bygningene ligger et smalt gaardsrum, et smalt, stensat gaardsrum, et deilig gaardsrum for lekende barn. For her er det saa lunt og stille om vinteren, blaasten som hviner gjennem gatene naar ikke hit. Her er det saa svalt og skyggefuldt om sommeren, naar solen er plagsom. Denne gaardsplassen er et fredet sted». Mens barna samlet seg i gårdsrommet «til lek og til glæde», var det ytre rommet for de voksne like gjerne kilde til «kiv og trætte». Trangboddheten ga konflikter, men utad sto gråbeinsfolket gjerne samlet.
Barnas liv utfoldet seg i bakgården, men ballspill og bråk kunne være til irritasjon for de voksne. «Kjerringene» lente seg ut av vinduene og hyttet nevene mot forgårdens barn, men barna brydde seg ifølge Braaten ikke. Det var forskjell på forgårds- og bakgårdsfolk, men barna lekte fortsatt sammen.
Karl J. Forthun beskrev usminket sin egen oppvekst i boka Gråbein, blant de store barnekullene. Livet for barna kunne være brutalt, og de var ofte overlatt til seg selv i store barneflokker. Flere hørte dårlig etter gjentatte ørefiker. Leken kunne også gå hardt for seg med slåsskamper mellom guttegjenger. Sårbare barn var utsatt for andres dominans, men mest av alt skildret han kameratskapet med kjærlighet og varme. Bakgården var et fristed for de minste barna og jentene, mens guttene gjerne beveget seg litt lenger hjemmefra for å spille fotball på løkkene, eller slåss med rivaliserende guttegjenger.
Oppdragelsen var klassedelt, og avisene trykket fra slutten av 1800-tallet bekymrete saker om uregjerlige barn og unge på østkanten. Særlig vakte det forargelse at de lekte på gravlundene, og sprang rundt i gatene. Allerede i 1891 kjøpte Kristiania kommune tomta på Vahls plass, nå Rudolf Nilsens plass. Gråbeingården i Urtegata 36 var da blitt symbolet på den trangbodde byen uten plass til menneskene som var tvunget til å bo der. Barna trengte plass til lek og idrett. I 1893 sto lekeplassen her ferdig med nyplantete løvtrær. Senere kom lekeapparater og drikkefontene. Barnas lek ble flyttet ut av bakgården og til lekeplassen, den første av byens mange. Fortsatt leker områdets barn på plassen.
Kilder:
Truls Aslaksby, Murby à la ALC, Fremtid for fortiden, Oslo og Akershus avdeling av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, 3/2013
Oskar Braaten, Ulvehiet, Aschehoug, 1919
Karl J. Forthun, Gråbein, Tiden, 1987
Rudolf Nilsen, På gjensyn: dikte, Ny Tid, 1926
Oslo byarkiv, Boligetaten, Leiegårdskontorets sakarkiv
Maria Storhaug-Meyer, En tumlepass for all slags strykende lek – lekeplasser i 1800-tallets Kristiania, Tobias 2023, Oslo byarkiv
Leif Thingsrud, Byggmester Ole «gråbein» Olsen: Rovdyr eller boligreformator? Tobias 3/1997
Leif Thingsrud, Fra leiegårdsbestyrerens arkiver: På bolignødens uriaspost, Tobias 3/1997
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!