- Største trussel siden 1979
Aldri før har regimet stått overfor en misnøye som nå, mener ekspert. Men fortsatt mangler demonstrantene et sentralt element: Våpen.
- Største trussel siden 1979
Aldri før har regimet stått overfor en misnøye som nå, mener ekspert. Men fortsatt mangler demonstrantene et sentralt element: Våpen.
- Jeg tror det skal veldig mye til å avspore denne misnøyen, for regimet kan ikke kjøpe seg ut av dette. Det finnes ingen kvikkfiks.
Det sier Midtøsten-forsker ved UiO, Dag Henrik Tuastad, til Dagbladet.
Siden romjula har demonstrasjonene i Iran stadig tiltatt. Demonstrasjonene var rettet mot den alvorlige økonomiske situasjonen i landet, og er blitt stadig mer regimekritiske.
Selv om Tuastad sliter med å forstå hvordan regimet skal redde seg selv, mener han flere aspekter mangler for en fullskala revolusjon.
Gjennomgående misnøye
Tuastad mener dagens demonstrasjoner skiller seg fra uroen vi har sett de siste åra, både i fjor sommer og etter at 22 år gamle Masha Amini døde i 2022.
- I 2022 var det i stor grad venstreorienterte og kvinneforkjempere i middelklassen som sto bak demonstrasjonene, og opprøret var i hovedsak rettet mot moralpolitet.
Også under den tolv dager lange krigen mot Israel i fjor sommer, hvor også USA angrep landets atomanlegg, ble det spekulert på om regimet kunne falle. Israels statsminister Benjamin Netanyahu ba iranere om å gjøre opprør.
Den gang lyktes regimet til dels med å skape en patriotisme og nasjonalfølelse i Iran, forklarer Tuastad.
- Nå handler misnøyen om det som nærmest er økonomisk kollaps og den er gjennomgående i samfunnet: Den går på tvers av sosiale klasser og både urbant og ruralt. At de fattigste lagene i befolkningen og middelklassen er forent, både økonomisk og politisk, har vi knapt sett siden revolusjonen i 1979, sier han til Dagbladet.
Tuastad tror også det blir svært vanskelig for regimet å endre fokus og stemning i befolkningen uten at en eksternt faktor samler folket eller avleder situasjonen, slik angrepene fra USA og Israel gjorde i sommer.
Mangler våpen
Til tross for dette er det ikke gitt at vi får se regimet falle nå, mener Tuastad. For befolkningen mangler noe vesentlig: Våpen.
- Det finnes ingen revolusjonære i Iran med våpen. I Iran er det en struktur, en infrastruktur og et sikkerhetsapparat som er allestedsværende og som har interesse av at regimet overlever.
Spørsmålet, mener Midtøsten-eksperten, er om man kan få avhoppere her, slik man så i eksempelvis Egypt, da president Hosni Mubarak ble styrtet i starten av den arabiske våren i 2011.
- Det er nok en forutsetning for regimeendring.
At regimet faller slik som i Syria for et drøyt år siden, er nemlig vanskelig å se for seg, mener Tuastad.
- I Syria hadde de ikke lenger noe å vinne på å holde det eksisterende regimet ved makten, så de la ned våpenene og stakk da opprøret tiltok. I Iran er sikkerhetsapparatet – spesielt revolusjonsgarden – i mye større grad tilknyttet regimet. Også økonomisk.
At sikkerhetsapparatet ikke snudde seg mot regimet, er grunnen til at Libya ikke falt før internasjonale styrker grep inn, forklarer Tuastad. Det samme gjaldt den gangen i Syria.
- Regimet falt ikke fordi man var villige til å drepe demonstrantene i eget land. Det er også tilfellet i Iran nå. Men så er det en risiko for regimet å gå for brutalt fram, ettersom det kan skape mer raseri og motreaksjoner. Da blir fort 10 000 demonstranter til 100 000.
Splittet opposisjon
Et annet problem i Iran er mangel på en organisert intern opposisjon i landet, forklarer Tuastad.
Sønnen av sjaen som ble styrtet under revolusjonen i Iran, Reza Pahlavi, lever fortsatt i eksil i USA i dag. Av iranske monarkister omtales han som «kronprins». Pahlavi-tilhengere innad i Iran er regnet som høyre-nasjonalister, forklarer Tuastad.
- De er historisk i en veldig konflikt med venstresida. Det var venstresida og islamistene som veltet regimet i 1979. Disse motsetningene finnes ennå.
Den sprikende opposisjonen kom til syne i 2022 , hvor det var en splittelse mellom de ventsreorienterte og kvinneforkjempende demonstrantene med slagordene «kvinne, liv, frihet» og kronprins-tilhengerne, forklarer Tuastad.
- Kronprinsens tilhengere svarte med patriotisme og mer mannsdominans.
- Roper det regimet hater
I et ferskt innlegg i Washington Post tar «kronprinsen» selv til orde for at opposisjonen må samle seg, og at han vil lede dette arbeidet.
- Ikke som en som venter på å bli Irans hersker, men som en som vil lede landet mot demokrati, skriver Pahlavi.
Professor Maziyar Ghiabi ved universitetet i Exeter i Storbritannia mener det er urealistisk at Reza Pahlavi kan returnere til Iran i rollen som sjah.
- Oppfordringer om sjahens retur kommer fra et ekkokammer i sosiale medier, der monarkister har en tendens til å være veldig sterke, sier Ghiabi i et intervju med Sky News.
Også Tuastad er i tvil om ropene fra demonstrasjonene «lenge leve sjahen» er et reelt uttrykk for at man ønsker monarkiet tilbake, eller om det dreier seg om å rope ut det presteregimet hater aller mest.
- Selv tror jeg kanskje det er det siste. Folket i Iran vil ha demokrati og frihet, så jeg tror kanskje dette er anti-regimerop heller enn rop om å få monarkiet tilbake.