Herold

Roar Stubbe (76), leder i Kvik fotballklubb, har gått fra oss. Han etterlater seg kone, tre barn og barnebarn.

– Han har betydd alt for laget og de rundt. Det så vi i begravelsen, forteller kona, Bjørg til Nidaros.

Roar sovnet inn i desember etter å ha vært kreftsyk i et halvt års tid. Bjørg og Roar har vært kjent som «Kvik-paret», og har bidratt med engasjement og utallige dugnadstimer for at Trondheims eldste fotballklubb skal gå rundt.

Bjørg forteller at 400 møtte opp til bisettelsen i Moholt kirke forrige uke.

– Det var helt fantastisk å se. Men jeg visste jo at det kom mye folk. Det var ikke noe tvil om. Han kjente så mange rundt omkring i idrettslagene.

Kvik tok stor plass i livet til Roar.

– Det ga han alt. Han fikk mer og mer energi av å være med på fotball og kamper, forteller Bjørg til Nidaros.

Roar (72) og Bjørg (73) holder liv i Trondheims eldste: – De betyr mye

– Et skikkelig ja-menneske

For klubben har innsatsen hans betydd enormt. Han har i sine år i klubben vært trener, leder, banemester, ledet Kvik Cup og mer til.

– Han har gjennom mange år vært en helt sentral og uvurderlig del av Fotballklubben Kvik, og vil bli dypt savnet av hele klubbmiljøet, skriver Kvik på sine egne sider.

Nestleder i Kvik, Tore Østmo, beskriver sin venn gjennom 40 som en raus og positiv mann.

–Roar var en evig optimist. Et skikkelig ja-menneske – han sa aldri nei til noen. Det er helt unikt å tenke på hva han har bidratt med i klubben.

Nå har de to kompisene sett sin siste fotballkamp sammen.

– Det er et stort tap for klubben, men han lever evig i Kvik.

Pådriver

Roar bidro blant annet til at Kvik fikk ny tribune i 2016. Den lille tribunen på Rosenborgbanen huser akkurat 100 røde, slitte seter. Disse ble plukket fra hverandre på den gamle, nå nedrevne tribunen på Lerkendal stadion.

– Han var mer oppå der enn han var hjemme, ler Østmo.

Bjørg håper ektemannen sitt engasjement har satt spor i klubben.

– Han var en pådriver. Han var engasjert og fikk ting til å skje. De som er i styre og stell har lært mye av Roar, sier hun.

Selv er hun fortsatt aktiv i klubben selv om partneren nå er borte.

– Man må stå på for ungene sine

Både Bjørg og Roar ble æresmedlemmer i klubben i 2015, og i 2020 fikk de ildsjelpris på trøndersk idrettsgalla.

For de to har det alltid vært Kvik, selv når deres egne barn begynte i andre klubber. Det fortalte Roar i et intervju med Nidaros i 2023:

– De skulle ha oss til å være med på alt mulig, men da sa vi «beklager, men det er bare én klubb for oss».

Og det var sant til siste slutt. Kvik og fotballen hadde han i tankene helt fram til han døde.

– «Stå på!» Det var noe av det siste han sa. Han sa det siste kveld før han sovna inn, sier Bjørg.

Hun sier at det var viktig for han å lære de rundt seg og sine egne barn at man må engasjere seg for at ting skal gå rundt.

– Man må stå på for ungene sine og gjøre en innsats. Hvis alle gjør det – så er det kjempebra. Det er det vi har jobba for. At foreldre må gjøre en liten jobb. Da går det rundt.