Herold

Hjemme i Norge er tanten og onkelen fylt med sorg, fortvilelse og sinne mot regimet.

– Hun var full av liv og energi, lille blomsten vår. Hun var en kunstner som knyttet hele familien sammen.

I sofaen i Oslo sliter iransk-kurdiske Halinorei «Hali» Minoei (40) med å holde tilbake tårene.

Det er litt over et døgn siden hun og ektemannen Nezar Minoei (40) fikk en forferdelig beskjed fra hjemlandet, der det de siste to ukene har pågått masseprotester mot regimet.

I demonstrasjonene, som så langt har spredt seg til 180 byer, skal tusenvis være arrestert, og over 450 mennesker være drept. Det islamske regimet har også åpnet for bruk av dødsstraff mot demonstrantene, med begrunnelsen om at de som protesterer vil bli ansett som «fiender av Gud».

I protestene ble også Halis egen niese, Robina Aminian (23), drept.

– De har drept henne

– Dette var ingen ulykke. De har drept henne. Og kastet blodet hennes på gaten, sier Hali.

Tilbake i Norge sitter hun og ektemannen Nezar med et spenn av følelser.

De er opprørte, tynget av sorg, og har så vidt sovet og spist de siste timene.

Hali snakker med skjelvende stemme. Men blikket hennes er bestemt.

– Robina hadde alle utsikter for en lys fremtid i møte, og nå er den stjålet fra henne, fortviler hun.

På telefonen viser Hali frem et bilde av henne og niesen. De to var svært like, og hadde et nært forhold.

Hun var nesten som en storesøster for Robina, de var begge yngst i søskenflokken, og i Oslo fikk Hali ofte telefoner fra niesen i Iran, som trengte råd fra tanten sin.

Hali hadde blant annet rådet Robina til å følge drømmen om å studere mote og klesdesign, og 23-åringen stortrivdes på det yrkesfaglige Shariati-universitetet i hovedstaden Tehran.

Det var også på universitetet hun befant seg før hun forlot skolebygget og sluttet seg til protestene, forteller Hali.

Deretter skal hun ha blitt skutt og drept.

Per nå kjenner ikke ekteparet i Oslo til alle detaljene rundt drapet på niesen.

På grunn av begrensningene på internett- og telefontilgang, har de kun hatt korte telefonsamtaler med familien, og VG har heller ikke kunnet innhente opplysninger som bekrefter hva som har skjedd.

Samtidig har den kurdiske menneskerettighetsorganisasjonen Hengaw omtalt drapet på Robina, det samme har Kurdistan Human Rights Network og persiske DW, en internasjonal kringkastingsorganisasjon med base i Tyskland.

VG har også tidligere snakket med en aktivist som fortalte at risikoen for å bli skutt eller arrestert i protestene, er konstant.

Flyktet fra regimet til Norge

Hali vet at Robina støttet protestene, og ønsket frihet til å leve et normalt liv.

– De unge i Iran tror på fremtiden og vil kjempe for det, sier hun, og forteller at Robina drømte om å ta master i Milano.

– Etter hvert ville hun åpne en stor motebutikk i Tehran.

Niesen deres hadde alltid vært flink på skolen, og foreldrene ønsket egentlig at hun skulle studere for å bli lege. Men Robina sto imot presset, og gikk inn for å bli designer, med kropp og hjerte, forteller Nezar.

Det gledet også Hali, som selv kjempet for å studere sosiologi.

Både i Iran og i Norge har hun engasjert seg for kvinners rettigheter, noe regimet i Iran har innskrenket kraftig.

I opposisjon mot myndighetene, flyktet ekteparet fra Mariwan øst i Kurdistan, til Norge for flere år siden, Nezar i 2013 og Hali i 2015.

De kommer begge fra politisk aktive familier, og har tidligere opplevd at familiemedlemmer har blitt fengslet, torturert og drept.

Det for sin motstand mot den islamske republikken, som siden 1989 har hatt Ayatollah Ali Khamenei som øverste leder.

Hali har selv mistet to av sine brødre. Derfor fryktet Nezar for reaksjonen hennes da han skulle fortelle at den 23 år gamle niesen deres, Robina, var drept.

Det var han som fikk den rystende meldingen gjennom et familiemedlem som hadde tatt seg fra Kurdistan til grensen mellom Irak og Iran, der det var telefonsignal.

– Det er noe av det vanskeligste jeg har borti, å skulle fortelle henne det. Jeg skulle ønske jeg kunne spole tiden tilbake, og at dette ikke hadde skjedd, sier Nezar.

Hali forteller at hun slet med å puste da hun fikk beskjeden.

– Jeg fikk vondt i hjertet. Det er så forferdelig.

Alt hun tenkte på var muligheten for å høre stemmen til storesøsteren sin, moren til Robina.

Så langt har hun kun fått noen minutter taletid med henne.

Det ved at familiemedlemmet på grensen holdt en annen telefon opp til røret, i løpet av de omtrent to timene med telefonsignal den dagen.

Ifølge Hali og Nezar, fikk familien vite at Robina var drept gjennom studievenninnene hennes i Tehran. Hennes mor, far og bror reiste til hovedstaden, men sikkerhetsstyrkene lot familien først ikke se Robina, forteller ekteparet.

– Da begynte søsteren min å skrike, sier Hali.

Til slutt, etter at hun hadde ropt og protestert lenge, lot de familien komme inn i en slags sikkerhetsbygning der det lå over hundre kropper, sier de videre.

– De aller fleste av dem skal ha vært mellom 18 og 25 år, sier Nezar.

Da familien fant og fikk identifisert Robina, fikk de heller ikke lov av sikkerhetsstyrkene til å ta med den livløse kroppen som tilhørte datteren, og søsteren deres.

– Men de stjal henne likevel. Og fraktet henne med seg i privatbil hjem til kurdiske Kermanshah, vest i Iran, sier Nezar.

Under «kvinne, liv, frihet»-protestene i 2022, ble iranske myndigheter anklaget og kritisert, deriblant av FN, for å holde igjen likene til demonstranter som var blitt drept.

– De ønsker å stilne oss

– Stakkars mammaen hennes, som måtte holde datteren sin fanget i bilen i åtte timer, med blodet og alt, sier en tydelig preget Hali.

Familien ønsket å ha en større begravelsesseremoni for 23-årige Robina. Men i Kermanshah ble familien utsatt for trusler fra myndighetene, forteller ekteparet.

– De frykter at folk skal samles. De ønsker å stilne oss, og vil ikke at protestene skal spre seg til Kurdistan, der det nå er relativt rolig, sier Nezar.

Han viser da folk samlet seg i begravelsen til Mahsa Amini, 22-åringen som i 2022 døde i varetekt etter å ha blitt arrestert av iransk moralpoliti som påsto at hun ikke bar hijab på riktig måte. Det ble massive demonstrasjoner, og de nåværende protestene er de største i landet siden den gang.

– Derfor ble familien tvunget til å begrave Robina i hemmelighet, langs veien mellom Kermanshah og byen Kamyaran, uten seremoni, sier Nezar.

– De lar oss ikke engang gråte over henne, sier Hali, igjen sterkt preget.

– Vi har kjempet lenge

At kontakten til Iran er overskygget med stillhet, gjør alt verre, forklarer hun.

Hali og Nezar forsøker likevel å følge med på familien, og på nyheter fra hjemlandet, så godt de kan.

– Jeg har mange nevøer og nieser der. De er veldig sinte, og jeg er veldig bekymret for dem og for at noe skal skje idet de kanskje vil gjøre motstand. Dette er utrolig urettferdig og vanskelig for oss, sier Hali.

Hun og ektemannen har deltatt i flere demonstrasjoner i Norge. De føler på støtte, men håper samtidig på tydeligere grep fra den norske regjeringen om å bedre situasjonen i Iran.

For selv om Hali og Nezar fremdeles går med hodet hevet, med brennende engasjement for å belyse de undertrykkende forholdene i regimet, blir fremtidsutsiktene stadig mer dystre som følge av protestenes bakside.

– Selv om friheten skulle komme til Iran, vil jeg alltid forestille meg blodet til Robina, der på gaten, sier Hali.

Hun titter ned, og deretter bort på det rødlige stearinlyset som er tent for å minne niesen.

– Myndighetene vil at vi skal være stille, og vi har allerede kjempet lenge. Hva er egentlig livet uten familie og frihet?