Herold

Helse- og omsorgsdepartementet, gjennom Helse Nord og Pasientreiser, forsøker nå å presse gjennom urealistiske maksimalpriser for pasienttransport – kamuflert som «forsvarlig bruk av offentlige midler» og «harmonisering av prisnivået». Resultatet er at anbudsprinsippet i praksis settes til side.

Tallene taler for seg selv.

Hva koster det faktisk å drive en drosje?

Opplysningsrådet for Veitrafikken (OFV) dokumenterer at ren bilkostnad – før en sjåfør har tjent én eneste krone – ligger på mellom 7,42 og 11,17 kroner per kilometer for en privatbil.

En elbil til 515 000 kroner med 15 000 km årlig kjørelengde har en årlig kostnad på 111 300 kroner. Det gir 7,42 kr per kilometer, kun for å eie og drifte bilen. Dette er kostnader alle bileiere kjenner til: verditap, forsikring, service, dekk, drivstoff eller strøm – og disse løper uansett om bilen står eller kjører.

Men drosjedrift handler om langt mer enn bare bilhold.

Hva viser bransjetallene?

Transportøkonomisk institutts (TØI) kostnadsindeks for drosje 2023 viser at:

– Lønnskostnader utgjør 45 %

– Administrasjon utgjør 19–23 %

– Reparasjon, vedlikehold og bilhold utgjør rundt 35 % av totalkostnaden

Regnestykket er tydelig:

Hvis bilhold på 8–9 kr/km kun utgjør 35 % av totalen, må reelle driftskostnader ligge minst på 24 kr/km for at en drosje skal gå i null.

Hva gjør staten?

Konkurransetilsynet har satt maksimalpris for langkjøring til 21,90 kr/km, basert på hva de selv mener er et «forsvarlig øvre nivå». Selv dette dekker ikke kostnadene fullt ut.

Men Helse Nord tilbyr i sine nye pasienttransportanbud kun 14,21 kr/km – altså 37 % lavere enn Konkurransetilsynets egen makspris.

Hvordan kan staten selv fastsette 21,90 kr/km som forsvarlig – og samtidig tilby 14,21 kr/km og omtale det som «riktig prisnivå»? Dette henger ikke sammen.

Sosial dumping – og systematisk nedbygging av beredskap

I praksis premierer dagens anbud de som legger inn lavest mulig pris, gjerne under selvkost. Dette presser seriøse aktører ut og åpner for sosial dumping.

Det mest alvorlige:

Dette er bare begynnelsen. I dag rammer det noen få kommuner. I morgen vil alle eksisterende avtaler møte den samme prisdumpingen når de fornyes.

Der det fortsatt finnes gyldige, eldre avtaler, har drosjenæringen fremdeles god drift og robust beredskap. Lokale aktører med generasjoner av erfaring taper nå anbud til selskaper uten tilknytning til lokalsamfunnet. Biler og sjåfører hentes inn fra helt andre kommuner – uten lokalkunnskap, uten beredskap og uten kontinuitet for pasientene.

Hva skjer med samfunnssikkerheten?

Hvor blir det av beredskapen når staten aktivt bygger ned lokal transportkapasitet i distriktene?

Det står i grell kontrast til festtalene om viktigheten av desentralisert beredskap og trygg pasienttransport.

Konklusjon:

Pristilbudet fra Pasientreiser er ikke bærekraftig, ikke kostnadsdekkende og ikke forsvarlig for en næring som skal sikre trygg transport og beredskap i hele landet.

Denne utviklingen må stoppes før hele Distrikts-Norge står uten lokal drosjeberedskap.