Herold

De fleste som har vært sykehusinnlagt kjenner dem. Disse personene som triller sengen din. Menneskelig kontakt i form av en stemme bak hodet ditt. Portørene er sykehusets kretsløp. Skrittene som bringer deg mot håpet om helbredelse.

(Fredriksstad Blad): – Jeg går i gjennomsnitt mellom 20.000 og 30.000 skritt daglig. Rekorden er 28.000.

Malin Emilie Bjørnstad (38) er portør på Sykehuset Østfold på Kalnes.

De omkring 360 sengene på sykehuset er i stadig bevegelse. Fra pasientrom til ultralyd, til røntgen, til kreftbehandling, til MR. Og tilbake igjen.

– Vi kaller det å trille tur, sier Malin.

– Vi frykter ikke at roboter skal erstatte yrket vårt, selv om dette teknisk sett er ren logistikk. Men en robot kan ikke vise empati, trøste, samtale og veilede.

Det er én ting Malin stort sett sier nei til etter jobb. Det er å gå på tur.

– Får dekket det behovet gjennom jobben, ler hun.

Men det betyr ikke at hun er totalt passiv når hun har fri.

– Jeg trener styrke to-tre ganger i uka. Det har jeg veldig stor nytte av. Trene kjernemuskulaturen.

Malin får et signal på telefonen og setter seg i bevegelse.

74-år gamle Aslak Hjellestad fra Askim skal transporteres ned til ultralyd.

Fakta om sykehuset

Den tidligere TV-reparatøren er full av lovord om portørene.

– De utfører en viktig jobb. De er blide og hyggelig. Hadde jeg bare hatt enerom så hadde dette sykehusoppholdet vært flott, sier Aslak.

Alltid kontroll på pasienten

Malin bukserer ham gjennom skarpe svinger, inn i trange heiser og trygt fram til destinasjonen på ultralyd. Her setter hun fra seg Aslak og ønsker lykke til.

Aslak må forlate sin trygge «motor» der bak på sengen.

– Er du sikker på at han blir tatt videre, spør vi og har lest skrekkhistorier om etterlatte pasienter på store sykehus.

– Nei, vet du. Det er vårt første bud. Alltid ha kontroll på pasienten. At pasienter blir etterlatt i dette store maskineriet som sykehuset er, skal ikke skje.

Malin får en ny melding. En nylig innlagt kreftpasient skal til sitt rom.

Jobben blir lettere enn hun hadde trodd. Pasienten er såpass sprek at han vil gå selv. Vesken hans blir lagt på sengen.

Malin og pasienten «prekær» i vei. Pasienten er – akkurat som Malin – bosatt i Sarpsborg.

– Legger du merke til hvor blide og hyggelige pasientene er, spør hun meg.

– Selv om mange av dem står midt i kritiske livssituasjoner.

Malin skal runde en skarp sving mellom hovedkorridor og heisåpningen. Hun lener seg rutinert inn til veggen, bruker den som støtte og svinger elegant på den store sengen. Sliter du med handlekurvene på kjøpesenteret – så tenk på Malin og de 50 andre portørene på sykehuset.

Den første turen til bårerommet

– Vi lærer oss en del teknikker, ser du.

Noe som var vanskelig å lære for Malin, men som hun bare har måttet venne seg til er transport av MORS-pasienter. Det er kode for avdøde pasienter.

– Jeg ble preget av det første transportør-oppdraget ned til bårerommet. Å håndtere døde mennesker var naturligvis nytt for meg, innrømmer hun.

– Et slikt oppdrag krever også en verdighet og respekt av hensyn til både den avdøde og de pårørende, poengterer hun.

Sykehuset er et bilde av livet selv. Her passerer mennesker i revy. Bokstavelig talt fra vugge til grav. Og portørene er menneskene som hjelper dem på veien.

En annen ting som var utfordrende for Malin var rett og slett å finne fram i labyrinten av korridorer på det store sykehuset.

Omstilte seg fra jobb på Nortura

– Vi får selvsagt en grunninnføring i «veisystemet» her. Men på en av mine første turer måtte jeg bare erkjenne at en erfaren pasient var mer kjent enn meg. Jeg klarte å trille for langt, til protester fra pasienten. «Jeg tror vi skal inn der», sa pasienten. Hun fikk rett, jeg måtte bakke, ler Malin.

Malin Emilie Bjørnstad er fersk i faget. Hun begynte i april i år. Før det jobbet hun 18 år med logistikk i Nortura-konsernet.

– Jeg har alltid lengtet etter å arbeide med mennesker. I en alder av 38 tok jeg spranget over i noe nytt og søkte på jobb som portør – og fikk den.

– Jeg har ikke angret en dag. Husk at vi er den yrkesgruppen som får kontakt med hele sykehuset. Pasienter, kolleger og hele infrastrukturen. Aldri en kjedelig dag, sier hun.

Ruten til portøryrket går gjennom videregåendestudier og fagbrev.

Sander Bjørnstad (18) som vi treffer på pauserommet, har tatt den veien til yrket. Planen er å arbeide som portør en periode og bruke erfaringen som påbygning til videre studier i helsefagene.

Malin selv har fagbrev i logistikk. Det gjør at hun også kan utføre andre oppgaver på sykehuset.

Skotøyet er viktig

Avisens utsendte titter på skotøyet til portørene.

– Skoene er viktige, forteller hun.

– God demping, men ikke for myk demping. Da kan du tråkke over. Vi følger omtrent de samme rådene som løpere gjør, tror hun.

Løping kan også forekomme i sykehuskorridorene.

Ved akutt-tilfeller. Eller når tidskritiske ting som spinalprøver skal fra A til B. Da må det løpes.

En robot kan ikke vise empati

Ikke alle klarer å stå i yrket i tiår etter tiår.

– Men vi har folk i 60-års alderen «i stallen», sier Malin.

Hun kommer opprinnelig fra Ørje. Har vært bosatt i Sarpsborg i mange år. Har tre tenåringsbarn hjemme, og det lar seg fint kombinere med portøryrket.

Det forteller Malin før hun entrer et nytt rom og en ny pasient.

– Hei. Nå skal vi trille en tur. Ligger du bra? Da triller vi.

Malin Emilie kvitrer i vei med en ny pasient og vi ser hvordan skikkelsen i sengen får ny glød i ansiktet.

En trilletur gjennom sykehuskorridorene kan også være et eventyr. Alt er relativt og vi begynner å bli enige i Malins ord: En robot kunne kanskje gjort trillejobben, men den kan ikke vise empati og menneskelighet.