Herold

Dørstokkmila: verdens lengste mil (målt i motstand).

FOLKEHELSE: Hvor lang er egentlig dørstokkmila?

Altså, ... cirka 30 centimeter. Kanskje 40, hvis du har litt ambisjoner og en litt bredere entre. Men mentalt? Mentalt er dørstokkmila et helt eget kontinent. Den starter i stua og ender et sted mellom «jeg skal bare ...» og «i morgen passer bedre».

Dørstokkmila er en mystisk størrelse. Den kan ikke måles i meter, men i utsettelser. I kaffekopper. I «jeg må bare finne treningstightsen» (som på mystisk vis alltid ligger i vaskekurven, uansett hvor ofte man trener: aldri).

Og nå er det nytt år. Nytt år! Som kommer med sitt egen spesielle gruppetrykk, der absolutt alle rundt deg plutselig blir mennesker som står opp klokka 05:30, drikker noe grønt som ser ut som restene etter plenklipp, og løper intervaller mens de smiler – og du sitter og tenker at «jeg hadde også planer ... i prinsippet».

Jeg har ingen nyttårsforsetter, sier jeg. For jeg er et voksent menneske med erfaring.

Jeg vet hvordan dette går. Forsett er jo bare en annen form for fantasy-litteratur: en spennende fortelling om et liv der jeg frivillig gjør ting som er bra for meg.

Likevel ... et sted i bakhodet ligger det. Denne plagsomme, irriterende sannheten:

«Du burde være mer aktiv.» Det tilsier all forskning. Og jeg vet det. Jeg vet det så godt at jeg nesten blir andpusten av kunnskapen alene.

Den moderne latheten: høyintelligent og fullt berettiget

Er jeg bare lat?

Jeg vil si: Nei. Jeg er selektivt energibevisst.

For det er faktisk ikke bare å «komme seg ut». Folk snakker om det som om det er en enkel handling, som å skru på en lampe. Men å gå ut for å være aktiv innebærer en hel serie små avgjørelser og mikroprosesser som til sammen utgjør en administrativ stilling i eget liv:

• Finne klær som både er varme og ikke får deg til å se ut som en pølse i sportsbutikk.
• Finne sko som passer, og som ikke er «de som gnager», «de som lekker» eller «de som på mystisk vis gjør at du går rart».
• Vurdere vær, føre, vind, temperatur og eget humør.
• Innser at du må tisse.
• Ta på alt igjen.
• Innser at du må tisse på nytt.

Og så – akkurat idet du nærmer deg døra – kommer den mektigste kraften i universet:

Sofaens gravitasjonsfelt.

Sofaen slipper deg ikke uten kamp. Den har en stemme, lav og forførende:

«Du kan være aktiv ... etter en hvil.»

Og dette er sofaens største triks: Den lover ikke å stoppe deg. Den bare utsetter deg.

Dørstokkmila er ikke en mil. Det er en identitetskrise.

For dørstokkmila handler sjelden om trening. Den handler om hvem du må bli for å gå ut.

Inne er du deg: en som har det ganske greit, som fortjener litt ro, som kanskje har hatt en lang dag, eller en kort dag, eller en dag som bare var ... en dag.

Ute må du plutselig bli «en som trener».

Og «en som trener» har andre regler. Andre klær. Andre uttrykk i ansiktet. «En som trener» har ofte en plan. Kanskje et pulsur. Kanskje et mål. Kanskje – og dette er det mest provoserende – selvtillit.

Jeg vil jo bare ha litt mer bevegelse, ikke gjennomføre en personlig «rebranding.»

Det sies: «Ingen unnskyldninger!»

Men la oss være ærlige. «Ingen unnskyldninger» høres ut som en motivasjonsplakat som er designet av noen som aldri har kjent på følelsen av å ta på seg treningstøy og umiddelbart miste livsgnisten.

Jeg tror ikke vi trenger «ingen unnskyldninger».

Vi trenger mindre drama.

For dørstokkmila blir lang fordi vi gjør den til en stor, høytidelig greie:

Nå skal jeg bli et nytt menneske.

Nå skal jeg ta grep.

Nå skal jeg endre livet mitt.

Og kroppen svarer:

«Beklager, vi har ikke kapasitet til en livsomveltning på en tirsdag.»

Løsningen (som er irriterende enkel)

Hvis jeg skal være litt brutal: Du er sannsynligvis ikke lat. Du er bare et menneske med en hjerne som elsker komfort og hater overgangsfaser.

Og den mest effektive måten å slå dørstokkmila på er å gjøre den kortere.

Ikke «jeg skal trene».

Men:

«Jeg skal ta på sko.»

«Jeg skal gå ut i to minutter.»

«Jeg skal gå til postkassa og tilbake.»

«Jeg skal bare røre meg litt, uten at det skal bli en personlighet.»

For dørstokkmila blir kortere når du slutter å forhandle med den.

Du kan forresten gjerne si til deg selv:

«Jeg skal ikke være aktiv. Jeg skal bare ut en liten tur.»

Det er som å lure sitt eget indre system. Fake it til you make it. Litt som når man sier

«jeg skal bare hvile øynene» og så sovner i to timer.

Konklusjon: Dørstokkmila er nøyaktig så lang som tankene dine gjør den. Dørstokkmila er ikke mellom dør og vei.

Den er mellom «jeg vet» og «jeg gjør».

Og ja: All forskning sier at det er bra å være aktiv. Men forskningen sier også (om den hadde vært ærlig) at det er vanskelig å starte når hjernen er innstilt på komfort og du har en sofa som driver aktiv lobbyvirksomhet.

Så kanskje målet ikke er å knuse dørstokkmila.

Kanskje målet er å gå den – litt oftere – uten å gjøre det til et storprosjekt.

Og om du bare kommer deg ut, går i fem minutter, og kommer inn igjen og tenker:

«Var det dette? Var det dette som var mila?»

Da har du faktisk vunnet.

For dørstokkmila er alltid lengst før du går den.