Herold

Nyheten om budsjettkutt i VKT bekymrer. Som en ufrivillig avhengig kollektivbruker i Vestfold kommer enda et sukk: Hvorfor lar dere, fylkespolitikere – og særlig fylkesordfører, «den vonde spiralen» få utvikle seg når dere selv sier dere kjenner mekanismen? Er målet å sparke sentrale myndigheter på leggen på bekostning av innbyggerne i Vestfold?

I økonomiens verden kan kutt virke logiske, men politikk handler om vilje og prioriteringer. Dere er politikere, ikke bedriftsledere, og dere har vedtatt egne bærekraftsmål. Likevel kuttes ruter, prisene økes, og ansvaret skyves oppover. Resultatet er ikke tilfeldig, men en konsekvens av politiske valg – og bare politiske valg kan snu utviklingen.

At færre velger buss når tilbudet blir dårligere og dyrere, er enkel logikk. Likevel settes kollektivtransport nederst i budsjettkampen, samtidig som det snakkes varmt om klima, bærekraft og ønsket om å få folk over fra bil til buss. Det fremstår som et gap mellom ord og handling.

Den negative spiralen er godt dokumentert: Kutt gir færre passasjerer, færre passasjerer gir lavere inntekter, og lavere inntekter gir nye kutt. Over tid fører dette til mer bilbruk, mer kø, høyere utslipp og dårligere mobilitet for unge, eldre og alle uten bil. Dette er ikke bare et økonomiproblem, men et spørsmål om samfunnsutvikling. Kollektivtransport påvirker klima, byutvikling, bosetting, næringsliv og sosial rettferdighet.

Avgangene blir færre og prisene blir høyere

Kontrasten er slående: Norge har råd til motorveier og veiprosjekter til milliarder, men ikke til et stabilt busstilbud. Når det gjelder bilveier, finner man alltid penger. Når det gjelder kollektiv, er økonomien plutselig «krevende». Dette handler ikke bare om budsjetter, men om politiske prioriteringer.

Ironisk nok klager politikere som kutter i kollektivtilbudet ofte over nettopp konsekvensene av et svakt kollektivsystem: køer, dårligere klimautslippstall, sentrum som dør og næringsliv som sliter med rekruttering. Et godt kollektivtilbud kunne bidratt til å løse mye av dette, men uten reell satsing forblir ambisjonene bare retorikk.

Et av de største misforståelsene er at kollektivtransport fremstilles som en kostnad. I realiteten er det en investering med høy samfunnsnytte: mindre kø, lavere utslipp, bedre mobilitet, mer attraktive byer og regioner, og et mer rettferdig samfunn. Spørsmålet burde ikke være om vi har råd til å satse – men om vi har råd til å la være.

Eksempler fra andre byer viser at spiralen kan snus. Oslo har hatt sterk vekst i T-bane og trikk etter målrettede investeringer. Bergen opplevde en enorm positiv endring med Bybanen – ikke bare i passasjertall, men i byutvikling og attraktivitet. Der man satser, kommer folk. Der man kutter, forsvinner de.

Kollektivtransport fungerer ikke som en vanlig forbrukertjeneste. Folk velger buss når tilbudet er pålitelig, tilgjengelig og praktisk – ikke når det kuttes og fordyrer hverdagen. Derfor trengs stabile, langsiktige investeringer og en tydelig politisk retning.

Dagens negative spiral er ikke uunngåelig. Den er skapt av prioriteringer – og kan snus av andre prioriteringer. Politikerne står nå i et reelt veivalg:* Skal vi ha et bilbasert samfunn med køer og ulik mobilitet, eller et moderne og bærekraftig samfunn med et kollektivtilbud som faktisk fungerer?*

Til syvende og sist handler dette om politisk vilje. Viljen til å investere, sette langsiktige hensyn over kortsiktige budsjettgrep og se kollektivtrafikk som fundamentet i et bærekraftig samfunn. Valget står mellom to retninger: Kutt som gir dårligere tilbud, høyere priser og mer biltrafikk, eller satsing som gir bedre tilbud, flere passasjerer og sterkere lokalsamfunn.

Det er enkelt. Det krever bare politisk vilje. Når den kommer på plass, kan spiralen snus – og Vestfold kan få et kollektivsystem som fungerer for alle.