«Tabu»-aktuelle Adrian forteller ærlig om hvordan det er å leve med Tourettes syndrom.

Adrian Lund:

- Redd barna skal skamme seg

«Tabu»-aktuelle Adrian forteller ærlig om hvordan det er å leve med Tourettes syndrom.

I samarbeid med

- Jeg vil vise at: «Dette er Tourettes, og det er ikke så farlig». For min del så er det viktig å ufarliggjøre det, og gjøre det lettere å snakke om og forstå. Vi må ikke være så redde for det som ikke er helt A4. Og det er jo gjerne min jobb òg å gjøre de rundt meg trygge.

- Jeg tenkte at dette var noe jeg måtte være med på. Det handler om Adrian på 14 år - som ikke hadde noen som kom ham i møte da han trengte det. Hvis dette kan bety noe både for Adrian, for andre unge, og kanskje også for voksne som er fulle av skam, som tror de er helt alene og som ikke vet hva de skal gjøre - så er det verdt det.

Det forteller Adrian Lund (36). Han er aktuell med NRK-serien «Tabu», i episoden som handler om Tourettes syndrom.

I episoden møter programleder Lars Berrum (39) Adrian, Mira, Silje og Martin - som alle har Tourettes, og som sett utenfra utspiller seg veldig ulikt hos hver av dem.

For Adrian betyr tilstanden at han har en del ufrivillige bevegelser og lyder, kalt motoriske og vokale tics. Enkelt forklart betyr det at han plutselig kan rope ut ord, ofte litt styggere ord, og for eksempel rekke finger.

Hvordan er det å leve med Tourettes, i hvilken grad kan han kontrollere ticsene, og hva betyr det for hans tanker om barn og familieliv? Det forteller Adrian åpenhertig om til Dagbladet.

- Det var beinhardt

Adrian forteller at tilstanden påvirker ham mye i hverdagen, og at han kan bli trigget av fremmede mennesker eller omgivelsene.

- Det er ofte vanskelig å gå ut døra hjemme. Jeg er redd for reaksjoner. Jeg har mye roping blant annet, og den ropingen er kanskje det verste.

Han minnes tilbake til da Herman Flesvigs «Førstegangstjenesten» kom på TV i 2020. I serien var det en karakter som het Paul Jefferson, som var en amerikansk spesialsoldat - særlig kjent for sine rop.

- Jeg har ropingen min fra ham! Jeg har en variant av den som går hele tida, sier Adrian med et smil om munnen.

Man kan nemlig bli «smittet» eller påvirket av omgivelsene sine. Uten at det nødvendigvis er en negativ ting. Adrian blir nemlig på grunn av ropingen blitt lagt merke til og kjent igjen av flere, som også kommer bort for å ta en prat.

- Det hjelper på tryggheten, påpeker han.

Det skal også sies at Adrian har vært ute for noen mindre heldige opplevelser også. Han husker spesielt godt da han på vei i inn i et fly havnet i en klynge med tyske turister.

- Touretten min begynner å tenke: «Oi, tysk. La oss gå noen år tilbake i tid», og da er det et par ting man ikke skal si og noen armer man ikke skal løfte. Så da sto jeg der og pakket hendene i lomma og hadde veldig lyst til å si «Heil». Jeg klarte å undertrykke det, men det var beinhardt.

Vel inne på flyet havnet han imidlertid ved siden av noen av de tyske turistene, og til slutt klarte han ikke å undertrykke ticsene lenger.

- Da satt jeg der og så «Heil», og det er jo ikke noe hyggelig. Det er sånne situasjoner man plutselig kan ende opp med å stå i. Heldigvis kunne de litt engelsk, og de skjønte tegninga ganske fort.

- En «hestkuk»

Adrian forklarer at å undertrykke tics er som å undertrykke et nys - med andre ord ganske vanskelig.

- Og jo mer du tenker på det, jo vanskeligere blir det. Det er som en slags indre kløe, noe som må ut. Hvis jeg undertrykker ticsene, så må jeg betale for det etterpå.

Det har gjort at det er visse hverdagslige ting han bevisst unngår.

- Jeg går ikke på kino. Det har ikke jeg gjort siden 2016. Man skal jo være stille på kino, og det blir litt vanskelig.

Tourettesen har også ført til flere ubehagelige opplevelser i offentligheten - selv om Adrian er nøye med å påpeke at det tilhører sjeldenheten. Likevel skal det bare én hendelse, eller én person, til for å trigge usikkerheten.

- Jeg flyr mye gjennom jobb, og er vant til å være på fly. Flypersonellet har begynt å kjenne meg igjen, og det er en kjempetrygghet for meg. Men for et par måneder siden hadde jeg en opplevelse som gjorde at jeg synes det ble veldig vanskelig å fly igjen.

Adrian forklarer at han som oftest sovner ganske fort når han skal ut og fly, noe han også hadde gjort denne gangen. Og når han sover, har han ikke tics.

Omtrent ti minutter før landing våkner han, og hører plutselig noen om bord i flyet som lager samme lyder som ham. Han innser fort at det er en voksen mann som hermer etter ham mens han ler.

- Da kjenner jeg at jeg blir sint, jeg blir lei meg, jeg blir litt satt ut, og jeg har lyst til å si ifra. Jeg hadde så lyst til å gå bort til ham og arrestere ham for det, fordi sånn gjør man ikke. Det er jo sånne tilfeller barn lærer av når de mobber. De lærer et sted at det er greit å være jævlig, de er jo ikke født sånn.

- De som er verst, er faktisk dem som er over 50. De som har minst kunnskap. De er litt «hestkuk», rett og slett. Og jeg jobber fortsatt hardt for å kunne slappe av på et fly igjen.

- Redd barna skal skamme seg

Adrian og samboeren Renate er begge enige om at de har lyst på barn, og nettopp familie er et tema de har snakket mye om. Det er imidlertid én ting som holder Adrian tilbake.

- Jeg er redd for at barna våre kan få Tourettes. Det finnes jo en arvelig komponent der. Samtidig må jeg minne meg selv på at det trengs to for å lage barn, og Renate har jo ikke Tourettes. Likevel er jeg redd for at barna mine skal arve Tourettes fra meg, og jeg vil ikke at de skal måtte gå gjennom det samme som jeg har gjort...

- Så er jeg også redd for hvordan det vil bli når barna blir eldre. La oss si at de er elleve år, og jeg skal være med på skoleavslutninger og skoleforestillinger. Jeg vet at det kan bli veldig tungt for meg. Jeg er redd for å være pappaen som sitter der og strever. Jeg har ikke lyst til at barna mine skal skamme seg over meg, eller at de ikke tør å si ifra. Det er jeg virkelig redd for.

Han tenkte derfor lenge at han ikke ville ha barn. Det var før han møtte Renate.

- Jeg innså at jeg kanskje må leve litt opp til det jeg selv snakker om, både på TV-skjermen og når jeg holder foredrag: Jeg må se forbi frykten og fortsette å eksponere meg.

Adrian har møtt utallige mennesker gjennom sin tidligere jobb i kassa på Rema 1000, deltakelsen i «71 grader nord» og ikke minst foredragsvirksomheten.

- Betydningen denne eksponeringen har hatt for meg personlig, er at jeg ser at folk egentlig ikke reagerer på meg slik jeg er redd for, konkluderer 36-åringen.