Livet har ikke bare vært en dans på roser for den kjente Skal vi danse-dommeren. Bak glitter og glamour har Trine Dehli Cleve båret på tunge hemmeligheter hun har holdt utenfor rampelyset. - Det har vært utrolig tøft.

Danse-Trines tunge hemmelighet

Livet har ikke bare vært en dans på roser for den kjente Skal vi danse-dommeren. Bak glitter og glamour har Trine Dehli Cleve båret på tunge hemmeligheter hun har holdt utenfor rampelyset. - Det har vært utrolig tøft.

I samarbeid med

Om ikke dansende, entrer den pensjonerte TV-dommeren Grand Café på elegant vis.Trine Dehli Cleve løfter hånda, idet hun får øye på meg ved bordet som vender ut mot et julepynta Karl Johan.

Idet hun henger fra seg den lekre hvite pelsen på stumtjeneren, skynder hun seg å presisere:

- Den er ikke ekte altså, det er viktig å si.

Den brune Michael Kors-veska plasserer hun ved siden av stolen.

Trine er en morgenfugl. Klokken er derfor ikke mer enn ni når vi møtes for en prat om hverdagen og livet.

- Toget tuter og går, det har bare fått en vogn mindre.

For selv om hun etter 19 sesonger har sagt seg forsynt med Skal vi danse-sirkuset og ikke lenger er en del av ekspertstaben til TV 2-programmet, er dagene til 65-åringen langt fra kjedelige.

- Jeg har ikke skjønt hva familien min har ofret når jeg hver høst, lørdag etter lørdag, har tatt plass bak dommerpanelet.

Da programmet hadde ett års pause, før den tyvende sesongen i år skulle rulle og gå på skjermen, fikk Trine smaken på det gode liv.

- Jeg kjente hvor mye deltagelsen i Skal vi danse har begrenset oss.

For selv om hun føler seg privilegert og beæret for å ha fått mulighet til å lære opp det norske folk til å danse, savner hun verken paljetter, poengstaver eller den direktesendte danseparketten.

Mulighetene har derfor nå åpnet seg for at hun og ektemannen, Thomas Dehli Cleve, kan tilbringe like mye tid i leiligheten ved den italienske innsjøen Gardasjøen som hjemme i Lillestrøm.

Der driver hun et selvoppstartet eventbyrå, hvor hun skreddersyr alt fra bryllup og jubileum til venninneturer og familiereiser.

- I flere år har vi brukt leiligheten som en hytte, men nå er det mer et hjem.

Trine kan imidlertid røpe at selv om Italia foreløpig ikke skal bli hjemlandet på fulltid, vurderer paret å stasjonere seg nærmere Torp flyplass, hvor de hyppige og direkte avgangene tar dem rett til ferieparadiset.

Salgsprosessen for huset de bor i nå er allerede i full gang.

- Vi har ingen tilknytning til verken Tønsberg eller Vestfold, men som Thomas sier: «hva er det verste som kan skje?». Liker vi oss ikke så flytter vi bare et annet sted.

Det er det åpne sinnet til den tolv år yngre mannen som har lært Trine mest i løpet av det 28 år lange ekteskapet deres.

- Jeg er litt for flink til å sette grenser for meg selv, men da kommer Thomas alltid inn fra siden og gir meg troa på alt jeg kan få til.

Derfor sitter hun nå i sin andre periode som president i Norges Danseforbund, og har vært å se i hennes reality-debut i sesong fem av Forræder denne høsten.

Selv om deltagelsen i programmet ikke ble den lengste, er hun glad for at hun kastet seg ut i det.

- Det er takket være datteren min og Thomas som sa «dette fikser du», da jeg ble tvilende til forespørselen.

Trine er veldig takknemlig for den lille trekløveren sin. Men veien dit var ikke bare enkel.

- Når jeg gikk forbi barnefamilier syns jeg at jeg overalt hørte foreldre som ba barna skynde seg så de kunne komme seg hjem, man kunne merket stresset deres. Jeg ville bare skrike ut «du aner ikke hvor heldig du er som i det hele tatt har barn».

På det tidspunktet var Trine i slutten av 20-årene. Hun hadde ennå ikke møtt Thomas, men lengselen etter familie var stor.

Da paret noen år senere møttes i dansemiljøet og etter hvert ønsket å stifte familie, ble prosessen lengre enn ventet. Frykten for at de ikke kunne få barn vokste fram.

Overraskelsen ble derfor stor da testen plutselig viste to streker.

- Det var en ren lykke å være et steg nærmere noe man ønsket seg så mye.

Den etterlengta datteren, Celine, ble født i 2000. Da var Trine 39 år gammel.

- Vi klarte bare henne, men jeg er veldig fornøyd med det.

For selv om Trine på det tidspunktet ønsket seg flere barn, gjorde omstendighetene det for vanskelig.

Mannen hennes måtte gjennom en stor ryggoperasjon, som ikke gikk som planlagt.

- Jeg har et minne av Thomas og Celine som begge lærte seg å gå nedover sykehusgangene samtidig.

- Jeg ante rett og slett ikke om jeg kom til å få en invalid mann. Da turte jeg ikke ta sjansen på å stå alene med to små barn.

I motsetning til Trine, som ble sendt på danseskole allerede som 4-åring, ble Celine fulgt på alt fra sirkusskoler til alle typer fritidsaktiviteter, før hun selv ytret ønsket om å gå i foreldrenes fotspor.

- Vi ønsket at hun skulle få skape sin egen vei, og ikke bli sammenlignet med våre prestasjoner.

Men da dans ble en familieinteresse, hadde de mange lange dager sammen i studio.

- Det har gjort at vi har blitt veldig nære.

I dag er datteren utdannet kriminolog, og etter et kort mellomstopp hjemme etter endt mastergrad i England, er hun nå på vei ut igjen av redet.

- Jeg vet at mange syns det er veldig vemodig når barna flytter ut, men for meg hadde det motsatte vært enda tristere. Det er helt naturlig at barna flytter ut og skaper seg sitt eget liv.

Trine syns det er veldig spennende å kunne følge datteren på veien og ta del i hennes reise.

- Med to foreldre som har jobbet med dans, også vips så ble hun kriminolog, hvor kom det fra liksom?

Jeg spør Trine hvor hennes store lidenskap for dans kommer fra.

- Jeg har bare alltid elsket det. Siden mamma er dansk, var det helt naturlig for henne å sende meg på danseskole. Det var som en del av barneoppdragelsen i Danmark.

Siden den gang har proffdanseren aldri sett seg tilbake.

- Mamma har fortalt meg at da jeg var liten og ble invitert på bursdager, svarte jeg alltid: «jeg kan komme hvis jeg ikke skal på trening».

I senere tid var det fester, diskotek og sene kvelder som ble danket ut.

- Det førte til at jeg falt veldig utenfor det sosiale på skolen.

Men for Trine var det et valg.

- Jeg hadde som mål å bli best.

Og det ble hun, opptil flere ganger.

Talentet fra Lillestrøm kapret seg hele fire VM-titler, fem titler i EM og tre kongepokaler. I tillegg til 23 øvrige medaljer i de to førstnevnte mesterskapene.

Da hun som 27-åring la opp aktiv karriere bestemte hun seg for å ta igjen alt det tapte.

- Jeg skulle dra på fest, drikke og være oppe hele natta. Men jeg skjønte fort at det ikke var jeg som hadde gått glipp av noe. Jeg hadde derimot fått enormt mange opplevelser, som jeg aldri ville vært foruten.

Men livet har på ingen måte bare vært en dans på roser for 65-åringen.

Bak glitter og glamour holdt hun i mange år en tøff familiehistorie utenfor rampelyset.

- Jeg ville ikke fortelle om det så lenge mamma og pappa levde, fordi det i alle de år var veldig sårt og vondt for dem, omtalte Dagbladet i 2023. Etter at hun for første gang åpnet seg opp om den eldste lillesøsteren, i Ellen Arnstads podkast «Livet og ledelse».

For i oppveksten var Trine en del av en søskenflokk på tre. I dag er de bare to.

Da Trines mellomste søster, Lene, kom til verden, viste det seg at hun ble født med en alvorlig hjerneskade.

Hele livet bodde lillesøsteren på Emma Hjorts Hjem, en institusjon for psykisk utviklingsvarierte, som var i drift fra 1898 til 1996.

- Men selv om hun ikke bodde sammen med oss i huset hjemme i Lillestrøm, var hun alltid en del av familien.

Hun forteller at oppveksten med en syk søster gjorde at hun som eldstemann fort ble selvstendig.

- Jeg følte meg på ingen måte forsømt, men jeg lærte raskt å ta ansvar.

Allerede som 33-åring døde Lene som følge av skaden.

- Hele livet levde hun på «lånt» tid.

Tapet av søsteren er et vanskelig tema. Det tar lengre tid mellom ordene og svarene blir kortere.

- Man vil alltid bære med seg at man har mistet en søster.

Høsten 2022 skriver seg inn som enda et tungt kapittel i Trines liv.

Med bare fire måneders mellomrom, mistet hun sine to bautaer i livet.

- Det var en helt uvirkelig tid.

På et blunk sto hun uten foreldre.

- Mamma mistet vi egentlig et par år før. Da hun ble rammet av både Parkinson og demens.

Samtidig som den nevrologiske lidelsen påvirket hjernens evne til å styre bevegelser, kjente hun til slutt ikke igjen sin egen datter.

- Det var utrolig tungt, forteller hun.

Etter tapet merket Trine at faren ble mett på livet. At han var tilfreds.

- Han hadde ikke lenger mamma å passe på, han visste at vi barna hadde det fint og at barnebarna hadde det bra.

Det fikk han til å slappe av. Til å slippe taket.

Selv om sorgen og savnet alltid kommer til å henge ved, har hun med tiden kommet dit at hun gleder seg over det gode minnet.

- Minnet av en mamma og pappa som alltid stilte opp, støttet og heiet meg fram. De var der da jeg trengte noen å gråte på skulderen til og da jeg trengte noen å glede meg sammen med.

Hun begynner å smile.

- Hjemme har jeg en digital bilderamme som ruller og går hele dagen. Da dukker det stadig opp bilder av dem. Det er fint.

De hvite strøkne skjorteermene griper tak i kaffekoppen. Hun tar en stor slurk, før hun sier:

- Mamma var min største kritiker.

- Hun var alltid veldig opptatt av klær og utseende. Hun fulgte nøye med på hvilke antrekk jeg hadde på under opptakene til Skal vi danse.

Tallerknene foran oss er begge tomme.

Og selv om Trine vanligvis ikke spiser før godt ut på formiddagen, har vi forsynt oss både en og to ganger av den duftende bufféen.

Det er de fire siste åra hun har latt seg inspirere av dietten med bare to måltider om dagen.

- Men i dag klarte jeg ikke å dy meg.

Vi kler på oss yttertøyet og trekker ut i vinterkulda, med fotografen på slep.

Mens vi trasker ned mot havna til Oslofjorden, fyrer jeg løs med noen av de siste spørsmålene på blokka.

- Hvilken myte om deg selv skulle du gjerne ha rettet opp i?

- Jeg tror nok mange som ikke kjenner meg opplever meg som den strenge dommeren. Men det er jo en rolle jeg har inntatt, hvor jeg snakker fag. Blant dem som kjenner meg blir jeg sett på som alt annet enn streng.

- Hva gjør du når du slapper av?

- Da drar jeg og Thomas på utflukt. Særlig når vi er i Italia. Da kan vi kjøre rundt til nabobyene og rusle rundt. Hver by med sin unike historie og arkitektur. Det skjer jo ikke her i Norge.

Det skjer jo ikke like mye her i Norge, at vi plutselig kjører oss en tur til Drammen, ler hun.

- Hva er det beste og verste med alderen du er i nå?

- Det beste må være erfaringen og alt man har tatt med seg fra livets løp. Det verste er derimot vondtene som følger med et liv med stor belastning. Jeg merker at jeg ikke er 20 år lengre, selv om jeg bank i bordet har blitt forskånet for alvorlig sykdom.

Den bitende kulda setter seg i de solbrune kinna, når hun smiler til kamera nede ved Aker Brygge.

- Brrr, sier hun og rister løs i noen store dansebevegelser.