Herold

Gary Moore hadde mye å melde så lenge han levde. Han har det fortsatt.

På sitt beste?

I deler av jazzuniverset heter det seg på engelsk at Charlie Parker Lives! Man finner munnhellet eller utsagnet på murvegger i New York og andre steder. Sjølsagt lever ikke Parker, men minnene om ikonet gjør det. Noe liknende har jeg mistanke om skjer i mer eller mindre samme grad i bluesverdenen når det gjelder Gary Moore. Den fantastiske nord-irske gitaristen og vokalisten, som slo gjennom i bandet Thin Lizzy, døde i 2011 av et hjerteattak på ferie i Spania, 58 år gammel. Før det tragiske skjedde hadde han lagt bluesfolket verden rundt for sine føtter i flere tiår - ikke minst i Norge.

Veldig mye av musikken Moore skapte er av den tidløse sorten og, sjøl om den første vinyl-utgava av "A Different Beat" har blitt liggende til marinering ganske lenge, så har jeg ingen problemer med å forsvare å løfte den frem nå.

"A Different Beat", som var Moores tolvte soloalbum, var spilt inn i 1999 og blir av mange regna som et av høydepunkta i Moores karriere. Derom strides sjølsagt de lærde, men jeg opplever dette oransje dobbelt-albumet på et vis som gjør at en slik påstand kan forsvares.

Moore synger rått og ekte og gitarspillet er av en annen verden i et landskap der det sjølsagt er mye blues, men rockeren Moore er også veldig tilstede.

Dessuten er det nye og omfattende liner notes til denne utgivelsen og for jazzfolket kommer det også en liten overraskelse: Norgesvennen Gary Husband, sist sett sammen med Jan Gunnar Hoff, Per Mathisen og Marius Neset, spiller så bra trommer som han har skjemt oss bort med i en rekke sammenhenger her hjemme de seineste åra.

Gary Moore er savna, men med et slikt påfyll i høyttalerne så er han så avgjort litt her fortsatt. Gary Moore Lives!

Om Tor Hammerø