Herold

Hva kan Zapffe lære oss om dagens språklige debatt?

*Som nordmenn *står vi i en særskilt situasjon, i den forstand hvor landets offisielle målform preges av en dikotomi. Fra forfatterens side er dette ingen byrde, snarere tvert imot. Men nordmenn er som folk flest offer for temporaliteten, og i tidens dis går visse målformer og deres historie fort i glemmeboken.

Peter Wessel Zapffe gjorde seg kjent som en av Tromsøs mest innflytelsesrike borgere, enten det gjaldt hans verker innen filosofi, humor, naturvern, historie, eller den rene dikting. Dessverre kan det virke som om Zapffes nærmest obsternasige forhold til målform fort kan gå i vår kollektive glemmebok. Som filosof, og som en av Zapffes siste (om ikke eneste) akolytter, spesielt her i Tromsø by, føler jeg at visse spørsmål bør stilles: Hvilke verdier kan man utdra fra Zapffes sverging ved «rettskrivningen av 1907»? Og hva kan vi lære av det i dagens språklige debatt?

*Som tromsøværinger, *og som nordmenn, bør vi inneha en viss forståelse for Peter Wessel Zapffes liv og virke. Mannen var født og oppvokst i Storgata, og utviklet seg til å bli en av Norges største (og eneste) filosofiske tenkere av genuint format. Dette er for øvrig ikke en kronikk om innholdet i hans virke. Zapffes skrifter var nemlig preget av en foreldet ortografi. Mannen nektet å gi slipp på det han så sent som i 1985 kalte for «rettskrivningen av 1907». Når man leser Zapffe merker man med andre ord fort at visse begreper fremstår som arkaiske – «vilde» i stedet for «ville», «ødelæggende» i stedet for «ødeleggende», «ind» i stedet for «inn», og så videre. Jeg skal holde meg for god for å gå inn på selve intrigene når det gjelder antikverte språkformer – forfatteren av kronikken er filosof, på ingen måte filolog. Men det slår meg at man kanskje kan lære noe av den grad hvor Zapffe tviholdte ved hans ortografi, spesielt i den forstand hvor målform blir mer og mer relevant blant skoleelever i Norge.

Zapffe sverget som sagt til «rettskrivningen av 1907», altså den rettskrivningen han hadde lært som barn. Han var født i Tromsø i 1899, og hadde lært denne type «riksmål» som hans ortografiske aksiom. Etter hvert som tiden gikk, så endret den allmenne språkbruken seg, og vårt kollektive mål gled gradvis over i det mål som i skriften minner mest om vår dagligdagse bokmål. Zapffe nektet å godta denne glidningen, og holdt heller fast ved hans ortografiske barndomslære. Han kom i 1962 med en analogi, da han følte seg presset til å forsvare sin vedvarende bruk av det antikvare riksmål: Hva skulle man gjort og følt som musiker, dersom en absolutt og overveldende makt plutselig avgjorde at et nytt notesystem skulle tas i bruk? Musikeren ville utvilsomt føle at det ville virke «ødeleggende på hele hans produktivitet». Zapffe brukte disse ordene i hans forsvar av hans vedvarende bruk av en antikvert ortografi, en ortografi han sto ved til sitt siste verk ble utgitt i 1985.

La oss da vende tilbake til det første av mine to spørsmål, som ble stilt i første paragraf: Hvilke verdier kan man utdra fra Zapffes sverging ved en slik antikvert målform? Svaret er, etter min tolkning, å finne i hermeneutikken. Vi lærer oss bedre å forstå Zapffe ved å sette oss inn i språkformen han ble oppdratt med. Zapffe vokste opp i en kløft mellom to ortografiske verdener: den joviale nordnorske målformen man finner i *Vett og Uvett, *og det seriøse riksmålet som preger hans filosofiske og poetiske tekster. Ved å lære oss å forstå den språklige kontekst mannen var oppvokst i, samt det lingvistiske bruddet han måtte lære seg å navigere som tromsøværing og som utflyttende forfatteren, så lærer vi å forstå innholdet i mannens tekster.

*Videre til det andre spørsmål: *Hva kan Zapffe lære oss om dagens språklige debatt? Tankene driver fort mot nynorsk, og hvorvidt det skal undervises i våre skoler. Forfatteren av denne kronikk er filosof, ikke filolog, og det å svare på et slikt spørsmål vil altså være langt forut min ekspertise. Men et poeng fra forrige avsnitt gjør seg fortsatt gjeldende: det er en viss hermeneutikk å hente i læren om en målform. Det er mulig vi en dag bestemmer oss for å ikke undervise i selve den nynorske ortografien i våre skoler, men vi vil likevel kunne tjene på å undervise i målformens historie: dette forblir en sannhet på tvers av hvilke målformer det måtte gjelde.