Herold

I Eigersund kommune står politikerne nå foran viktige valg. Administrasjonen har lagt fram forslag om å legge ned flere skoler for å spare penger, og det er opp til de folkevalgte å ta stilling til dette. Samtidig mobiliserer de samme politikerne kraftig mot Helse Stavanger sine planer om å flytte helsetilbud fra Egersund til Stavanger – også dette begrunnet i behov for innsparinger.

Likhetene mellom disse sakene er påfallende, og bør gi rom for ettertanke.

Konsekvensene av skolenedleggelser er godt kjent: Lengre reisevei for barn, større klasser og mindre fritid. For sårbare elever kan dette bety mindre oppfølging og økt risiko for å falle utenfor.

I tillegg kan barn miste tilhørigheten til bygda si når skolen ikke lenger er et naturlig samlingssted. Skolene rundt om i kommunen, særlig på Hellvik og Helleland, vil jeg tippe blir brukt i stor grad utenfor skolens åpningstider som et viktig samlingspunkt. De representerer fellesskap som ofte er en viktig del av både trygghet og identitet.

Kostnadene forsvinner ikke; de flyttes til foreldre, transportordninger og lokalsamfunn.

I kritikken mot Helse Stavanger bruker lokalpolitikerne nettopp disse argumentene. De peker på lengre reisevei, økte kostnader som skyves over på andre, belastning for sårbare grupper, tap av lokale fagmiljøer og redusert attraktivitet for regionen. Dette er viktige og riktige poenger, og de fortjener å bli tatt på alvor.

Derfor er det naturlig å stille spørsmålet: Bør ikke de samme vurderingene gjelde når politikerne nå skal ta stilling til administrasjonens forslag om skolenedleggelser?

Samtidig forsterkes denne problemstillingen av at Eigersund kommune nylig har valgt å kjøpe en svært kostbar skolebygning fra fylkeskommunen – uten at det foreligger en klar plan for hvordan bygget skal brukes. Sett i et bærekraftig perspektiv er dette vanskelig å forstå. Hvordan kan man forsvare å investere store summer i nye bygg, når det ikke finnes helhetlige planer for hvordan eksisterende skolebygg skal benyttes videre? Hva skjer med de gamle byggene som står igjen når skoler eventuelt legges ned?

Bærekraft handler ikke bare om økonomi her og nå, men om helhetlig ressursbruk, langsiktig planlegging og ansvar på tvers av kommunale og fylkeskommunale nivåer. Å bygge nytt, eller kjøpe dyrt, samtidig som man ikke har planer for gjenbruk av eksisterende bygg, fremstår som det motsatte av nettopp dette. Mulig kommunen har noe å lære her...

Når kommunen kritiserer Helse Stavanger for å se for snevert på sitt eget budsjett og ikke ta tilstrekkelig hensyn til det totale samfunnsregnskapet, er det vanskelig å overse parallellen. Politikerne i Eigersund har nå en mulighet til å vise at de samme prinsippene gjelder også når forslagene kommer fra egen administrasjon.

Ingen er uenige i at økonomien er krevende. Nettopp derfor er det avgjørende at beslutninger om skole, bygg og tjenester tas med blikk for helhet, bærekraft og langsiktige konsekvenser, spesielt for barn og deres lokalsamfunn.

Når politikerne nå skal ta sine avgjørelser, håper jeg de stopper opp og vurderer disse sakene i sammenheng. Hvis argumentene mot nedbygging av helsetilbud i Eigersund er riktige og viktige, hvorfor skulle de da være mindre relevante når det gjelder skolene våre, og måten kommunen forvalter sine bygg og ressurser på?

Det er mange kloke hoder i Eigersund kommune, og jeg håper de er årvåkne når de nå skal ta beslutninger som vil prege både barn, bygder og lokalsamfunn i mange år framover.