Herold

Sannhets- og forsoningskommisjonen har dokumentert urett, løftet fram stemmene til dem som ble rammet, og foreslått hvordan Norge kan gå videre på en mer rettferdig og forsonende måte.

I sitt arbeidundersøkte kommisjonen den norske statens politikk og behandling av samer, kvener/norskfinner og skogfinner gjennom historien – særlig fornorskingspolitikken – og vurderte konsekvensene denne politikken har hatt, og fortsatt har, i dag. Dette arbeidet har vært mulig fordi mennesker har delt sine erfaringer og livshistorier.

Vanligvis omtalesslike vitnesbyrd som nødvendige bidrag til kunnskap, som synliggjøring av strukturelle problemer, som bearbeiding av erfaringer og som grunnlag for forebygging og samfunnsendringer. Å fortelle innebærer både mot og ansvar. Sannhets- og forsoningskommisjonen har hatt en helt avgjørende rolle i å legge til rette for dette.

Hvorfor hevder da noen at formidling av sannhet, forslag til forsonende tiltak og tilrettelegging for strukturelle endringer plasserer samene i en «offerrolle»?

Offerrollen bygger ingen fremtid for Finnmark

Svaret er enkelt:makt. Begrepet offerrolle brukes ofte som en avvisende eller nedsettende merkelapp, og fungerer i praksis som et redskap for taushetskontroll. Som gjør det vanskeligere å fortelle om urett og overgrep. Problemet flyttes fra handlingene og strukturene som kritiseres, til dem som våger å snakke om dem. Retorikken springer ut av ubehag og forsvar: Å bli konfrontert med historien (statens overgrep og langvarige urett, og dagens samfunnsstrukturer som fortsatt bygger på disse) utfordrer det nasjonale selvbildet – «vi er jo et rettferdig samfunn» – det vekker skyld, og innebærer krav om endringer som kan oppleves som truende for dem som hittil har nytt godt av uretten som er begått mot samene. Når status quo utfordres, utfordres også privilegier.

Når status quo og etablerte maktforhold utfordres, blir det strategisk å diskreditere budskapet. Det er ikke uvanlig at privilegerte maktposisjoner forventer at de som har vært utsatt for urett, skal være stille, takknemlige, «verdige» – og ikke sinte, tydelige eller politiske. Når de ikke er det, møtes de med retorisk sanksjonering: offerrolle-retorikk.

Fra offerrolle til syndebukk og mer tøv om 420 kV-linjen

Offerrolle-retorikken har et klart formål: å bagatellisere erfaringene som deles og flytte oppmerksomheten bort fra strukturelle problemer og over på individet. En defensiv reaksjon med forsøk på å delegitimere kritikk eller forskning, i denne sammenhengen kommisjonens utredning og Stortingets vedtak om oppfølgende tiltak. Et retorisk våpen, altså, ingen virkelighetsbeskrivelse.

Og når det tas i bruk mot Sannhets- og forsoningskommisjonen og samiske stemmer, sier det langt mer om makt og motstand mot endring enn om dem som forteller og om ønsket om gode endringer.