«Norges farligste kvinne» snakker ut
Elisabeth (48) åpner døra til cella og forteller om det hun mener egentlig skjedde.
«Norges farligste kvinne» snakker ut
Elisabeth (48) åpner døra til cella og forteller om det hun mener egentlig skjedde.
Denne saken ble først publisert på Dagbladet Pluss i mars 2024. Elisabeth Aaslie har gitt tillatelse til at saken publiseres på nytt i forbindelse med at hun er aktuell med TV 2-dokumentarserien «Jakten på Norges farligste kvinne».
- Hvorfor stiller jeg egentlig opp?Hva er vitsen med å snakke med dere? Det jeg ønsker å få fram, kommer jo uansett ikke fram.
- Hva ønsker du at skal fram?
- Sannheten.
- At du er uskyldig?
- Selvfølgelig.
Elisabeth Aaslie (48)er dømt til lovens strengeste straff, 21 års forvaring, for drap på sin egen far og sin tidligere samboer.
Faren døde først. Han ble funnet i badekaret hjemme hos seg selv i 2002. Politiet mistenkte ikke noe kriminelt den gang, ikke før ekssamboeren til Elisabeth, Øystein Hagel Pedersen (67), ble funnet død på et hotellrom i april 2014 med høye doser sovemedisin i blodet.
Da gravde de opp liket til faren.
Fant spor av sovemedisin også her.
To drap, tolv års mellomrom. Etter en av de mest spektakulære undercover-aksjonene som er gjennomført i norsk historie, ble Elisabeth Aaslie fra Kristiansand pågrepet i 2017, siktet og seinere dømt for begge drapene.
Hun har hele tida nektet straffskyld.
Mener bevisene var plantet, at retten unnlot sentrale vitner.
Og at det var hun som lurte politiet.
- Jeg har tatt*med* meg et bilde.
Dagbladet møter den dobbeltdrapsdømte sjubarnsmoren inne på besøksrommet til Bredtveit kvinnefengsel. Det er mørkt og varmt, fire stoler og ett bord. Bak oss, en bokhylle med barnebøker. Kulerammer i gult, grønt og blått.
Foran oss, et laminert fotografi, tatt i 2015, to år før pågripelsen.
På bildet står Aaslie på en av balkongene til Grand Hotel i Oslo.
Tidlig vår, skyfri himmel.
Ser utover hovedstaden, mot Stortinget.
- Anna tok det for meg, sier hun.
«Anna». 48-åringen bruker fremdeles det fiktive navnet på politiagenten som gikk undercover for å etterforske henne. Aaslie kjente henne som Anna Andersen. De satt ved siden av hverandre på et event for designervesker på Sørlandet, kom i snakk her, for første gang, i desember 2014.
Hadde mye til felles, skulle det vise seg.
- Hvordan presenterte hun seg for deg?
- Med en litt nasal stemme. Hun var opptatt av å få livet sitt til å likne på mitt, snakket en del om barna sine. Og så sleit hun med kjæresten sin, han de kalte Kalle.
Sa hun ville «kvitte seg med ham».
Elisabeth og Anna tilbragte mye tid sammen de neste tre åra. De reiste til Oslo, spiste på restauranter, var ute og festet. Og da Anna brakk armen, var Elisabeth på plass i leiligheten hennes for å hjelpe henne.
Ble de venninner?
- Venninner?
- Det høres jo ut som det.
På fingeren tvinner hun to gullringer, arvet etter mormora.
- Altså … Ja. Jeg skjønte jo raskt at hun jobbet for politiet. Men jeg trengte bare å knipse, så var hun på plass med det jeg ønsket meg. Merkeklær, Acne-sko i hele fargeskalaen, dyre restauranter. Klirr-klirr i glasset. For meg var hun en bank som var utømmelig.
Det er dette som er kjernen i saken: Aaslie sier hun visste at kvinnen som kalte seg Anna var politiagent: At hun så kollegaen hennes, en av de andre kvinnene som også var på eventet for designervesker, på en reklameplakat for Politihøgskolen. At alle godene fikk henne til å fortsette kontakten, men at hun selv drev et dobbeltspill.
Hevder hun har flere lydopptak fra møtene deres.
Opptak som ikke kom fram i retten.
Som hun skulle publisere på sosiale medier før hun ble fengslet.
- Alt dette skulle jo komme fram. Jeg har utallige samtaler mellom meg og Anna som politiet ikke vil utlevere. De vil jo ha det slettet, sier hun.
- Det skjønner jeg veldig godt. Jeg vet hva som er der.
Dagbladet vet ikke om disse opptakene finnes.
Eller hva som skal ha blitt sagt her.
Alt vi vet er hva som har blitt lagt fram i retten:
Politiagenten hadde i underkant av 50 møter med Aasli, noen av dem på ti minutter, andre på over tolv timer. Til sammen la de fram agentens lydopptak på 150 timer over tre år, noen av dem inneholdt samtaler om en tidligere kjæreste av Aaslie.
Vi leser fra dommen i lagmannsretten:
«Hun hadde drømt at han var død, at han hadde ramla i elva (...) Videre sa hun at hun hadde bare lyst til at han skulle være død, «så deilig, for en følelse, at han hadde vært vekk. Det hadde vært den største gaven noen kunne gitt meg.» Konfrontert med denne uttalelsen har Aaslie forklart for lagmannsretten at hun var sint og frustrert over hva han hadde gjort.»
I et annet lydopptaksnakker de om «Kalle», den fiktive kjæresten til politiagenten.
Anna lurte på hvordan hun kunne bli kvitt ham.
Aaslie foreslo sovepiller.
«Du skal ikke ta mer enn en av disse her før du sover godt altså», sa hun på et opptak. Hentet opp en kapsel fra lomma.
«Og hvis du tar to da sover du ekstra godt og hvis du tar tre … Ja, og hvis du tar fem, da er det tornerose.»
Overfor retten fastholdt Aaslie at det hele var vås. At hun ofte spant opp historier for å gjøre seg interessant overfor Anna. Og at det var politiagenten som tok det opp, at hun spurte og gravde om sovepiller og kapsler.
- Tenkte du noen gang at det du sa til politiagenten kunne bli brukt mot deg?
- Nei. Jeg tenkte at hun skulle forsvinne etter hvert.
Aaslie sa aldri til politiagenten at hun hadde drept noen.
Det er ingen innrømmelse av skyld på opptakene.
Men samtalene mellom dem ble et sentralt bevis da retten skulle avgjøre skyldspørsmålet.
I 2019 ble Aaslie, som den første og hittil eneste kvinnen i Norge, dømt til lovens strengeste straff. Retten la vekt på de 150 timene med skjult opptak fra politiagenten «Anna», og at Øystein Hagel Pedersen, den tidligere samboeren, ifølge vitner hadde sagt at han fryktet Aaslie kom til å drepe ham.
I løpet av etterforskningen kom det dessuten fram at en annen av ekskjærestene hennes hadde blitt lagt inn på sykehus etter å ha følt seg rar, uvel og svimmel etter å ha vært i kontakt med Aaslie:
En gammel blodprøve som lå nedfryst hos legen, viste at også han hadde sløvende midler i seg.
Retten la også vekt på at flere vitner forklarte at Aaslie ved ulike anledninger har uttalt at hun tok livet av faren. Et annet sentralt vitne, som den gang var 13 år gammel, skal ha overhørt en samtale hvor Aaslie snakket om å drepe faren sin.
Motivet, mente retten, var å sikre seg arv:
Faren hennes eide aksjer verdt ni millioner.
Aaslie hevder derimot at politiet har betalt dette vitnet. At personen jobbet undercover.
Dagbladet har forelagt påstandene for politiet i Agder. Det har ikke lyktes oss å komme i direkte kontakt med «Anna». Agder-politiet ønsker ikke å stille til intervju for å svare for Aaslies påstander eller kommentere politiets metoder, etterforskning eller bevis knyttet til den aktuelle saken.
- Saken har vært behandlet i både tingretten, lagmannsretten og Høyesterett og både metodebruk og bevis i saken ble fremlagt der. Rettssakene gikk for åpne dører med pressen til stede, sier fungerende påtaleleder Jan Are Amundsen.
Aaslie*har fått med seg advokat* Sigurd Klomsæt for å gjenoppta saken. Han sier til Dagbladet at han har samme tro på gjenåpning av denne saken, som han hadde for saken til Viggo Kristiansen.
- Hvis jeg ikke har tro på klientene mine, begjærer jeg aldri gjenopptakelse. Hun har erfart at alle aktører før meg, har sviktet sine funksjoner. Dette er store ord, men det er min oppfatning.
De leverte inn en begjæring til Gjenopptakelseskommisjonen i august 2023. Hvis den avvises, kan Aaslie tidligst prøveløslates i 2027.
Hvis den godkjennes, skal saken hennes opp for retten igjen.
Hva skal hun gjøre, hvis hun blir frifunnet?
Aaslie har lånt pennen til journalisten, tegner og forklarer.
Om feil i rekonstrueringen av hvordan ekssamboeren lå da han døde, om sovemedisinen de fant i blodet hans. Om dokumentasjon hun ønsker innsyn i, men som hun sier politiet nekte å utlevere, PC-en til avdøde, tegn til at han selv ønsket å dø.
Men nå tar hun en pause.
- Hvis jeg frifinnes, da skal de få sitte i et rom sammen med meg. Makta. De lager historier. Planter bevis. De skal få svare for alt dette.
- Er alt du er dømt for feil?
Aaslie kikker ned mot lydopptakeren.
- Media, sier hun, dere former og spinner.
Bruker karakteristikker som sjubarnsmoren. Vinkler med overskrifter som påvirker lesernes oppfatning av saken.
- Har jeg egentlig lest noe om meg selv som stemmer? Nå snakker jeg jo inn i opptakeren, men det jeg sier, kan likevel omformes. Det jeg kan si, er at jeg aldri har vært fysisk voldelig i hele mitt liv. Jeg har kødda med politiet, hengt meg på historiene til Anna. Jattet med.
- Så ja, hvis det er straffbart, da har jeg kanskje gjort noe galt. Men jeg kan jo ikke få 21 års forvaring for det.
Miljøterapeuten hennes sitter i det ene hjørnet. Han fulgte Aaslie inn hit for knappe to timer siden, og nå skal han snart følge henne ut igjen. Hun har vært her siden 2019. Siden dommen falt i lagmannsretten. Flyttet nylig over til et enerom på avdeling en, med utsikt mot parkeringsplassen og Haraldrud gjennvinningsstasjon.
Vi ser røyken fra pipa velte utover Groruddalen.
- Vi er en gjeng her som er ganske voksne, forteller hun.
- Men noen av de forvaringsdømte er unge. Det er mange av dem som kommer til meg for å snakke, det har vært en slags redning for meg. Jeg har så mye å gi. Hvis jeg slipper ut herfra, vil jeg fortsette med det, jobbe med barn og unge.
- Du gir ikke opp?
- Gi opp? Nei. Sannheten skal fram.·