Herold

Tallenes tale fra regjeringens Kommunekommisjonen er brutal. Allerede innen 2030 vil Norge ha 80 000 flere innbyggere over 80 år. Samtidig blir det 50 000 færre barn i skolealder. For oss i Gudbrandsdalen er ikke dette «framtidsstatistikk» – det er hverdagen som allerede banker på døra.

Det er for få hender til å løse alle oppgavene, spesielt innen helse- og omsorg. Det er derfor en lettelse at regjeringen innrømmer at det er for mange statlige lover og regler. Det har vært bred politisk enighet om likeverdige tilbud samme i hvilken kommune vi bor, men likeverd må realiseres uten rigide regelverk og normer.

Den sentralstyrte velferdsstaten slik vi kjenner den, har nådd sin tålegrense. Kommunene må bruke tiden og ressursene på å levere tjenestene innbyggerne trenger, det må bli mindre skrivebordsarbeid.

Forslaget om å fjerne rigide kompetansekrav i helsesektoren er en nødvendig overlevelsesstrategi. God omsorg ofte handler om tid, nærhet og varme hender – ikke nødvendigvis studiepoeng.

Utvalget forslår også å fjerne lærernormen. Lærernormen har fungert som en «bunnplanke» som har beskyttet skolen mot lokalpolitikere på desperat jakt etter penger til sykehjem. Når denne fjernes, frykter mange at lærertettheten ofres først. Det er det grunn til å frykte.

Det er også en fare for at vi får et A- og B-lag av kommuner. Sentrale strøk med god tilgang på fagfolk vil fortsette å «shoppe» kompetanse, mens distriktskommunene blir stående igjen med friheten til å bemanne med det de måtte finne. Det som kalles «fleksibilitet» i Oslo, kan i praksis bli en aksept for dårligere kvalitet i Gudbrandsdalen.

Nå hviler ansvaret tungt på kommunene. De må sørge for at ressursene faktisk flyttes fra papirmølla og ut til folket. Hvis ikke den lovede friheten brukes til å barbere bort skrivebordsarbeid, vil vi aldri se effekten verken i klasserommene eller på sykehjemmene.