Herold

Egentlig ønsket Anders å bli en dypt alvorlig kunstner. Heldigvis nektet streken hans å lytte.

Anders Kaardahl (71) møter meg med dette litt lure, gutteaktige smilet som får meg til å tenke at det er noe han har lyst til å fortelle, men ikke helt vet om han våger. Det er sånn han ser ut, og det er kanskje ikke så rart. I årtier har han tuslet rundt i nabolaget og betraktet oss, samlet våre historier og karaktertrekk og gjort oss til en strek i tegningen.

Man kan sikkert bli lattermild av mindre.

– Jeg har så mange historier i meg. Jeg tror det har å gjøre med alle assosiasjonene. Bare noen sier et ord, så kommer jeg på noe, og så snur jeg på ordet og sender det ut i verdensrommet før det kanskje havner i en tegning.

Slik har Anders levd av streken i en mannsalder. Av og til har han også gått over den.

– Jeg har nok det, kanskje litt uforvarende. I Morgenbladet tegnet jeg en gang «Pik» Botha og Ronald Reagan som grillet innfødte over et bål. Tegningen førte til at flere abonnenter sa opp avisa. Da fikk jeg sparken.

Men oss småbyboere tegner han alltid med kjærlighet, forsikrer han. For mannen som nylig ble æresborger av Horten, har et stort hjerte for byen og alle som bor her, og han vet hvorfor.

– I Horten nytter det ikke å jåle seg til. Vi er ganske like alle sammen, snakker det samme språket, og holder noenlunde greie på hverandre. Skjer det noe med en av oss, tar det ikke lang tid før de vet det i alle båthavnene.

– Du får det til å høres ut som noe fint?

– Ja, det ligger jo en slags omsorg i det. Det viser at folk bryr seg om hverandre. Det at du kjenner mora og bestemora og barnebarnet til vennene dine, det binder oss sammen.

Anders tegner det siste verbet som en knute i lufta med hendene. Før hodet hans finner et nytt bilde.

– Å bo i Horten er som å ha en trygg dyne du kan trekke over deg.

Selv har ikke Anders Kaardahl alltid vært så opptatt av verken seng eller søvn. I hvert fall ikke på den tiden av døgnet som ligger før midnatt. Kanskje er det kunstnermyten han har levd. De lange måltidene, de dype flaskene, skoeskene med kvitteringer ved regnskapets time. Det litt slentrende livet uten for mange tellekanter. For du kan si mye om kunstnere, men du vil ikke nødvendigvis ha dem til å føre regnskapsbøkene dine.

Anders er ikke helt enig.

– Tegning har faktisk lært meg å være ganske nøyaktig.

– Å? Som i ordensmenneske?

– Nei, ikke helt, men hvis jeg for eksempel skal lakke et bord, så pusser jeg det først veldig nøye. Deretter dusjer jeg rommet med vannspray for å bli kvitt støv, før jeg går ut og rister håret for flass. Jeg lakker bare på kvelden. Da er det færre insekter og kaldere, så lakken tørker langsommere. Bordet blir glattere da.

Anders Kaardahl har to voksne barn med Gro Langslet som gikk bort for elleve år siden. For noen år siden giftet han seg på nytt, med Anne Lise Krogh.

– Jeg fikk et nytt liv. Det å bo aleine var nokså vanskelig. Med Anne Lise fikk jeg tilbake rutinene mine. Det høres kanskje prosaisk og kjedelig ut, men for meg var det å flytte sammen viktig.

De bor i den gamle smia i Nordre Enggate, på det som er tuftene av småbyen som omfavner oss. Det er lett å tenke at han alltid har vært her, at det knapt finnes noe mer hortensk enn Anders. Men mannen er strengt tatt bergenser. I flere omganger, faktisk.

– Ja, jeg ble født i Bergen, men kom hit tidlig sammen med foreldrene mine. Vi bodde på Karljohansvern hos mine besteforeldre. Faren min, som hadde vært ute under krigen, var litt rastløs, så da jeg var ett år tok han hyre og ble borte. Han ble akterutseilt i Adelaide i Australia. Da tok moren min meg med tilbake til Bergen.

– Han forsvant?

– Ja, men en dag traff moren min en ung, norsk lege på BCG-laboratoriet i Bergen hvor hun jobbet. Legen hadde tilfeldigvis vært i Adelaide og fortalte om et norsk mannskap som hadde havnet på sykehuset der etter å ha drukket metanol. Ni av ti døde, men en overlevde, fortalte legen. Det viste seg å være faren min. Etter hvert kom han hjem igjen og vi flyttet tilbake til Horten. Da var jeg fire. Han hadde med et plastikkekorn og en lekepistol. Ekornet har jeg ennå.

Anders får dette lure smilet igjen. Kanskje er ekornet i ferd med å havne i en tegning, det er ikke utenkelig, han har det med å snike inn dyr han gir menneskelige egenskaper. Vanligvis er det en katt.

– Hva er det med deg og katter?

– Jeg vet ikke, men det gir meg mulighet til å legge inn en mening som gir en tvist til hovedtegningen. En ny vinkel på det jeg har tegnet. Og så har jeg katt selv.

– Hva heter den?

– Det har jeg glemt.

Anders gnir seg i skjegget. Trolig i håp om at slikt hjelper på hukommelsen.

– Men jeg hadde en gang en katt som het Johnny Olsen. Den var så vill og gæren. Jeg lurer på om den jeg har nå heter Skippern? Jeg hadde en som het Rembrandt også. Den var så flink til å male, og så var den helt hvit. Den ble overkjørt på vinteren.

Hans forrige katt het forresten Zorro, men det er ingen grunn til å tro at den ble oppkalt etter romanfiguren.

– Jeg har en liten hemmelighet, sier han, og nå ser han nesten beskjemmet ut («jeg vet ikke hva folk vil tenke om meg etter dette»).

– Da jeg var i begynnelsen av 20-årene leste jeg mye bøker, Dostojevskij og sånn, og jeg var glad i å skrive. Men plutselig sto jeg overfor et stort mørke, jeg var på vei inn i noe jeg ikke likte. For hva slags liv ville jeg egentlig ha: følge det litterære eller tegne? Det første framsto som en mørk tunnel. Der og da sluttet jeg å lese bøker, og har ikke lest siden.

Derimot går det ikke en dag uten at Anders tegner. Av og til holder det å se en flik av en tegning for å gjenkjenne streken hans. De som mener det kun er signaturen som er forståelig i moderne kunst, finner utvilsomt trøst i Anders’ bilder. Han tegner det vi kjenner. Folkene. Gatene. Husene. Si en adresse til Anders og han tegner detaljer som selv huseierne knapt visste var der. Men fotografisk hukommelse, nei det går han ikke med på at han har. Det handler om å øve, iaktta, jobbe.

– Jeg tegner hele tida. Tre fire tegninger om dagen, små og store. Nå tegner jeg blomster, fra alle kanter. Ovenfra og bakfra og nedenfra.

Anders bikker på hodet for å illustrere vinklene, og idet han beskriver blomstens anatomi og fargeprakt kommer han på historien om kunstneren som tegnet kona på dødsleiet for hun hadde så fine farger i ansiktet.

Anders ler, som for å understreke at han er klar over at tankerekkene ikke alltid er like rettlinjede. Det hopper og spretter.

– Fra jeg var liten av har jeg hatt problemer med det logiske og systematiske. Jeg tenker på en måte ulogisk. Hvis du setter meg til å sortere ark, så går det fort kuk i kålen.

– Hva for noe?

– Har du ikke hørt det? Det er et uttrykk jeg lærte på brannvakta. Jeg var ferievikar i fire år. Ble bedt om å bli brannmann, men sa nei, da ville jeg jo ikke hatt tid til å tegne.

– Og tegne må du?

– Ja, det er det jeg må. Jeg har aldri vært i tvil om det, og har aldri tenkt på noe annet yrke. Det måtte i så fall være kirurg, men det er så uappetittlig.

– Det er vel kanskje derfor innvollene er på innsiden?

– Ja, det er nok det. Dessuten oppdager jeg hver gang jeg tar av en tegning fra blokka og ser det neste hvite arket at jeg har like mye lyst til å lage en tegning der som jeg alltid har hatt.

– Du har aldri gått lei.

– Nei. Aldri gått lei. Jeg er laga som jeg er laga.

Det siste er noe det har tatt tid å erkjenne. For selv om han aldri så mye har arbeidet for å bli den dypt alvorlige, seriøse kunstneren, så presser spilloppmakeren i ham stadig på.

Som da han sagde hull i sitt eget stuegulv slik at en venninne kunne stå i kjelleren med hodet opp av hullet. Hodet ble pakket sirlig inn i pappeske med sløyfebånd, før venner av venninnen ble invitert og bedt om å pakke opp. («De tok det fint.»)

Eller som da han under en fest på skolen stilte seg opp med en tilitersbøtte med vann inne på doen. Da det kom en kar inn i avlukket ved siden av, begynte han å tømme bøtta i do i strålefart. Det tok sin tid. («Han kikket langt etter meg etterpå.»)

Eller som da han fylte 40 og lagde et gresk tempel i hagen med en fontene midt på bordet. Ut av fontenen strømmet vin, men ettersom han hadde skjult rørene inne i bordbeina og videre gravd dem ned i plenen som ledet bort til kjelleren, var det ingen som skjønte hvordan fontenen kunne virke. («Jeg liker å trekke vekk bakken under folk.»)

For Anders Kaardahl handler det om å huske å være et lekende menneske.

– Jeg oppdaget tidlig at jeg hadde to sider. Den ene var den estetiske og alvorlige Anders som lagde bilder. Den andre var tulleanders. Humoristen. Jeg lurte lenge på om jeg burde lage et alter ego, for jeg skjønte at hvis jeg skulle bli kjent kunne ikke folk bli klar over at jeg av og til tegner rumper som promper. Men jeg ga blaffen. Folk får bare ta meg som jeg er.

Slik har humoren fått spillerom. Med skrått blikk pryder han hver fredag lokalavisens sisteside. For mange er det den første siden de leser.

– Mye handler om å lokke fram smilet?

– Ja, til daglig er det det hyggeligste som er. At jeg kan glede folk. Jeg vet ikke om jeg hadde likt at alle fikk en dyp sjelelig opplevelse i alt jeg gjør.

Selv om han ikke leser bøker, så hender det at han bidrar til noen selv. Han har illustrert en rekke utgivelser i et dusin land verden over. Hvis du har vært på en boksignering med Anders Kaardahl, vil du kanskje ha lagt merke til at han først lager en liten tegning med venstre hånd, før han tar pennen over i høyre og signerer.

– Min farmor fortalte meg at om du var keivhendt bandt de hånda bak på stolen når du kom på skolen, så da jeg begynte i førsteklasse og fru Bjørnstad spurte om noen var keivhendte, turte jeg ikke si ifra. Så lærte jeg meg heller å skrive med høyre. Det tok lang tid, men etter hvert utviklet jeg et glansnummer: Jeg stilte meg midt på tavla og skreiv så langt jeg kunne med venstre, og fortsatt deretter med høyre.

Anders Kaardahl liker å reise langsomt. Han har verken bil eller førerkort og beveger seg gjerne til fots.

– Jeg har alltid likt det fysiske. Løpe og svømme og holde på med fysisk arbeid. Det er jo ikke mye vi beveger oss, så vi må ta de mulighetene som er der.

Og så ror han. I sin færing fra Møre som han pusser og kjæler og stryker tett og glatt før sjøsetting. I havna nikker de gjenkjennende til lukten av tjære, linolje og amerikansk terpentin. Det er lukten av Anders, og lukten av vår. Litt sein vår.

– Det er noe meditativt i å ro. Og så er det noe med barndom der: Båtene som lå ved sidene av hverandre og duppet, og årene som rullet fram og tilbake. Og så er de vakre å se på, det er noe estetisk over det.

– Som i kunsten. Hvor vil du med den?

– Håkon Stenstadvold som var rektor ved Statens håndverks- og kunstindustriskole, sa en gang til oss kunststudenter at vi skulle gjøre menneskenes hverdag rikere.

– Har du lyktes med det?

– Det er store ord, men jeg har gjort så godt jeg har kunnet. Men av og til, for eksempel når jeg har drukket litt, tenker jeg «hva om jeg ikke har gjort mitt beste, hva om jeg har tullet bort eller festet vekk de beste årene»? Jeg har ikke redsel for å dø, men redselen for ikke å ha gjort mitt beste, den er stor.

– Så hva svarer du deg selv? Har du gjort ditt beste?

– Nei, det er jeg ikke ferdig med. Det er en pågående greie.

Dette intervjuet ble første gang publisert i Gjengangerens sommermagasin i 2021.